Pinnekjøtt og Whitney

I går kom vi igjennom julekortskriving (det ble noen turer opp på postkontoret) og pinnekjøttspising. Det var bare det at vi hadde glemt å lese på pakka åssen det skulle tilberedes - pinnekjøttet, altså. Med liten skrift nederst i hjørnet sto det: Vannes ut et døgn i forveien (før har vi nemlig kjøpt ferdigutvanna og klar til koking). Vi hadde på forhånd bestemt oss for å ha pinnekjøtt etter en tur på julemarkedet på Rådhusplassen, så vi holdt oss til planen - selv om vi helst skulle ha hørt på hva pinnekjøttet sa. Så salt mat har jeg vel ikke smakt før, for vi merka at tørsten ikke ga seg. "Nå trenger vi ikke å spise potetgull på lenge", var konstateringa etter den salte opplevelsen.

I dag var vi en tur på gravlunden og la ut gravkransene. Etterpå dro jeg på besøk til Suzanne og Are. Suz og jeg dro av gårde til Uller og fikk en kjempefin tur med hestene - først en liten galopp på vannet (isen på denne tiden av året) etterfulgt av en slalåmtur mellom trærne (med snø på seg, som heller ville krype nedover nakken) i skogen. Det eneste Suz hadde glemt å fortelle meg, var at vi skulle krapt til høyre etter å ha hoppa opp en avsats. Heldigvis visste Whitney hvor vi skulle, og viste meg hvor veien hjem var. Da var det verre med meg - hvordan skulle jeg skjønne at vi skulle til høyre med en gang vi hadde hoppa opp der? Jaja, jeg blei heldigvis redda av stigbøylereima rundt halsen hennes, men det var litt av en kinkig situasjon; bøye seg ned for ikke å dra med seg hele treet videre, prøve å få bort all snøen som falt ned fra treet, gjenvinne balansen i hoppet - og.... holde seg på hesten idet den uten forvarsel lener seg til høyre og fortsetter som om ingenting hadde skjedd. Whitney kan veien - bare heng på!

Suzanne på Maximal:

Meg på Whitney-Bell:

Meg og Whitney i boksen: