lørdag 30. oktober 2010

Halloween

Da er det dagen derpå for en vellykka halloweenfest. Vi dansa og skremte hverandre, og Michael Jackson sto til og med opp fra de døde for å danse for oss - det var nesten identisk!

Det var ganske morsomt at ingen visste hvem jeg var, så Sabine og Sophie blei spurt av folk hele kvelden for å få vite det. Jeg kunne nemlig ikke høres bak den maska - ikke puste så bra for den saks skyld heller - og fordi jeg var den mystiske skumle mannen, var mange som ville ha bilde av meg sammen med dem. To stykker ville også på død og liv se på hendene mine og sjekke håndtrykket mitt for å finne ut om jeg var mann eller dame, men jeg tror ikke det hjalp så mye ettersom jeg ikke har de klassiske nette kvinnehendene, og i tillegg er jeg ganske kraftig i klypa, men de finner det vel snart ut på de markerte bildene på facebook.

Javi og meg:

Miriam:

Kerstin:

Bianca og Sabine:

Jeg har nettopp lest en artikkel om ei som fødte to barn utenfor ekteskapet og ble halshugget for ca. 200 år sida. Sterkt å lese om at man tidligere forlot eller drepte sitt eget barn på grunn av skammen som medførte. Aper er annerledes enn oss - iallfall opp til fem prosent - for de blir faktisk ikke straffa for å få unger med mange forskjellige (selv før i tida). Dette med ekteskap er rare greier - binder deg til en person for resten av livet. Hvis du finner ut at du ikke passer med vedkommende, kan du i dag skille deg, men før var det så godt som uakseptabelt.
Se artikkelen her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10034333

Anne Gudrun fra Øytun i fjor har lagt ut en sang som er verd å høre på: http://www.mufistar.no/mufistar/song/tabid/612/Default.aspx?songId=237

fredag 29. oktober 2010

Dikt, bursdag og regn

Nå har jeg nettopp fått mail om at "Kristiansand Avis" vil publisere noen av dikta mine, og i første omgang blir det "Solstrålesmilet" og "Sommerfuglen".

I går var det feiring av bursdagen min her i Kristiansand, og vi dro da en gjeng i underkant av 20 stykker til Vera Pizza i byen for å spise. Jeg fikk også noen gaver; vin, muffins, sjokolade, vennskapsarmbånd (av Sophie) og is. Noen hadde visst sladra om en viss bursdag, så isen var da på huset.

Kerstin og meg:

Noen av folka:

Regn, regn, regn... Jeg skulle dermed prøve å komme meg fort fra UiA til byen, og bestemte meg for å ta en snarvei gjennom skogen. Stiene gikk inn i hverandre, og noen steder kunne man faktisk ikke se noen sti (på grunn av alle bladene), så det blei en større utfordring enn planlagt. Det var koselig å sykle alene mellom trærne og se på de fargerike bladene over alt, men tida gikk. Etter å ha funnet ut og prøvd ut noen forskjellige stier, kom jeg forbløffende nok fram til målet: Botanisk Hage. Selv om jeg surra så mye som jeg gjorde, var retningssansen min utrolig nok på plass. Så, vel fornøyd med å ha funnet fram dit, sykla jeg videre og skulle prøve en annen snarvei til broa - det var litt verre! Det endte med at jeg sykla i en halvsirkel rundt korteste vei, men jeg kom da fram til slutt. Med kliss våt bukse, ryggsekk - ja, egentlig alt - kom jeg fram til byen og fikk sett på litt og handla før jeg dro hjem. Nå bærer det snart av sted til "Halloweenparty" på "Østsia" på UiA, så da er det vel på tide å skifte.

torsdag 28. oktober 2010

Løvene i Dyreparken

I går var det besøksdag i Dyreparken for de som ønsker å vite mer om sesonglederjobbene. Jeg var en av dem, så da bar det av sted med bussen. Ettersom jeg ikke visste hva holdeplassene heter rundt der jeg bor, sykla jeg til UiA for å ta bussen derfra. Da var jeg iallfall sikker på å komme meg dit.

Jeg ankom en halv time for tidlig, men det gjorde ikke så mye - jeg blei tatt inn i varmen av lederne og fikk en kopp kakao mens jeg venta på at de hadde et møte.

Her er meg med rosa yttertøy jeg fikk av Flinstad:

Så samla vi oss utafor og blei geleida til løvene.

Dyrepasseren og to dyreparkarbeidere:

Vi gikk inn bakveien for å komme til der de er inne på natta, og dyrepasseren fortalte generelt om løver, og etterpå historien til de løvene de nå har der. Det var utrolig fasinerende å stå kun en meter ifra en stor (den var vel egentlig ikke så stor som jeg hadde trodd) løve uten noe videre enn et gitter mellom oss. Dyrepasseren fikk også Aslan, alfahannen i flokken, til å stå på to bein for en snackbit. Stilig!

Dyrepasseren med løvinna, Sera:

Aslan på to bein:

Aslan:

Han så rett på meg:

Den andre eldre hannen, Aragorn:

Vi fikk også mat etter et informasjonsforedrag, og det var italiensk buffé som sto på menyen; pizza, salat og pasta. I tillegg fikk vi "Badelandsangen" på CD, så den kan vi høre på til vi kan den utenat - faktisk er den ganske fengende, så problemet er bare at den sitter fast på hjernen i alt for lang tid av gangen. Jeg blei også kjent med noen jeg satt på bord med - kjempehyggelige folk. Og jeg var også så heldig å få skyss til "Spicheren" av en av sjefene da det var ferdig.

De ved bordet:

tirsdag 26. oktober 2010

Intervju og Dyreparken

Klokka 23.56 i går kveld fikk jeg levert inn den obligatoriske grammatikkoppgava (fristen var innen 23.59). Er jeg seint ute? - Alltid! Men jeg rakk det iallfall. Jeg synes det er litt vanskelig å se ut ifra formen på et substantiv hvilken deklinasjon det tilhører og hva slags kjønn jeg kan tippe det er ut ifra formen, men ellers tror jeg det gikk ganske bra.

Tidligere på dagen var jeg hos Rådgiveren på UiA, Øyvind Andreas Strømme, og blei intervjua. Han spurte ganske enkle spørsmål, men enkelte av dem gjentok seg noen ganger, så da blei jeg litt usikker på hva han egentlig ville fram til. Jeg fant ut at jeg bare måtte snakke i vei for i det hele tatt å få si det jeg syntes var relevant for andre å vite, så jeg håper at han fikk noe ut av det. Vi holdt på en time, men foredraget skal bare være på maks en side - lurer på hvordan sluttproduktet kommer til å bli.

Meg foran UiA:

Noen temaer vi var inne på var: Sist år på Øytun Folkehøgskole, meg som leder, bakgrunn for tysk språk, ei uke utveksling i Dinkelsbühl, utvekslinga som skal skje i februar i Kiel, åssen jeg fikk dublett hos SiA, åssen jeg synes Kristiansand er som by og studiested, hobbyer/interesser jeg har/har hatt, åssen jeg blei kjent med så mange tyskspråklige her og hvorfor jeg i det hele tatt ville lage ei gruppe på facebook (hva formålet mitt var). Jeg tror at jeg snakka veldig mye rundt grøten, for da jeg gikk fortalte han at han skulle prøve å få fram essensen i hva jeg mener - haha! Ja, det var kanskje litt for mange digresjoner. I tillegg til problemene jeg hadde med å ordlegge meg, kom det noen språklige problemer der jeg ikke fant det norske ordet, så da blei det til at jeg forklarte med armer og ord. Det er veldig merkelig når jeg snakker tysk og norsk hver dag, for da går språkene litt for mye inn i hverandre.

I kantina i går møtte jeg også på en stand der "Dyreparken" lyser ut stillinger som leder for forskjellige grupper neste sesong. Jeg fikk litt info der, men i morra (på 20-årsdagen min!) skal jeg møte halv seks i Dyreparken for få omvisning hos løvene, info om jobbene og en matbit på slutten av dagen. Gjett om jeg gleder meg! Og tenk hvis jeg får en av jobbene (de skal ansette 20 stykker). Det hadde vært drømmesommerjobben. Han ene fyren jeg prata med i går fortalte at han hadde tjent 1500 kr. per dag før, så det er fullt mulig å bo bra i Kristiansand i tillegg til å jobbe der.

Kanskje jeg ser henne i morra:

Kommer til å feire bursdagen min litt uformelt i sammenheng med "Stammtisch" på torsdag (Vera Pizza) for alle i den berømte facebookgruppa "Deutsch in Kristiansand".

søndag 24. oktober 2010

Bursdagsfeiring i Oslo

Snufs, snufs. Nok en gang sitter jeg på bussen – nå på vei til Kristiansand. Jeg har hatt en super bursdags(ekstra)langhelg helt fra onsdag, så jeg kan vel egentlig ikke klage. Allikevel er det trist å forlate venner og familie. Ettersom jeg har feira bursdagen min (den er egentlig på onsdag), har jeg fått se mange i familien i tillegg til Ane og Kristine, så jeg tror det blir litt sjokk å komme inn i den tomme leiligheta mi etterpå. Jeg er forresten veldig glad for at jeg ankom Oslo allerede på onsdag, for på torsdag var det massevis av ulykker som forsinka bussturen med nesten seks timer.

Fredag feira jeg 20-årsdagen min sammen med Ane og Kristine. Pappa-grillmaestro grilla noen nydelige entrecôter, og vi fikk hvitløksbaguetter og diverse anna godt tilbehør (inkludert fetaost og soltørkede tomater). Jeg lagde apfelstrudel (lært av Sabine og Lisi) alene for første gang, og den blei heldigvis godkjent som dessert.

Kristine og Ane på besøk:

Så tok vi T-banen ned i byen for å gå i teater. Jeg, som den "kulturelt engasjerte" jeg er (sannsynligvis fordi jeg har sett to stykker litt tidligere i høst), tok dem med på en reise kombinert med alvor og komedie i "Blodig Alvor" - ja, nok en gang for meg (men ikke noe dårligere av den grunn). Det var også denne gangen en stor suksess, og det var utrolig mange ting jeg la merke til nå, som jeg ikke hadde fått med meg forrige gang. Jeg hadde egentlig kjøpt billetter til 2. balkong, men vi var blitt oppgradert til første rad på 1. balkong - for en utsikt! Da jeg var der sist gang, skjedde akkurat det samme, så da har jeg fått utrolig bra plasser for en billig penge.
Nationaltheatret:

Blodig Alvor, Veronika prøver å tørke og presse en bok:

Anette som spyr:

Ane og meg:

Meg og Kristine foran universitetet:

Jeg fikk også en tankevekker i denne konflikten. Er vi til syvende og sist kun opptatt av oss selv? Selv om vi vil hjelpe andre, beskytte og forsvare våre kjære for alt de er verd, vil vi ikke først og fremst forsvare oss selv? Jeg lurer på om det er overlevelsesinstinktet som slår til når vi får kritikk som rett og slett kan være nedbrytende for et menneske. Det er utrolig hva man bortforklarer for å kunne minimalisere feil hos en selv.

Det blei litt mer komedie igjen på banen hjemover. Det var nemlig ei som lente seg på veggen der knappen for å kontakte føreren befant seg, så da var det en merkelig, unnskyldende og morsom samtale som fant sted. Det virka som om føreren var blid for endelig å kunne prate med noen, så han prata gjerne videre.

Lørdagsmorran var jeg blitt enda verre med tanke på den milde forkjølelsen på fredag. Jeg hadde fått tette ører (generelt tett i topplokket) og potta tett nese i tillegg til sår hals, så det var ikke noe særlig behagelig å ta imot gjester når jeg følte meg så uggen. Det var familieselskapet som skulle være på lørdagen, så det blei forberedelser hele dagen fram til de kom. Jeg fikk utrolig nok også rensa akvariet, og for første gang lot bunnfisken/algesugeren seg fange på under et minutt.

Familien min:

Desserten blei også i dag lagd av meg, og den besto av sjokolademousse (lagd fra bunn) med krem, og stekte eple- og pærebiter med kanel ved siden av. Jeg lagde den desserten til Sabine og Lisi før en gang, men det gikk utrolig mye lettere nå når jeg hadde en kjøkkenmaskin som kunne ta seg av vispinga. Må si den blei litt luftigere denne gangen.

Her er desserten:

Da gjestene skulle dra, kom mamma med et merkelig gullkorn: Enten så får'n "ha det", ellers så får'n la vær'. Jeg har forresten også fått en ”ord og uttrykk”-bok av mamma og pappa, så der kan jeg nok finne noen flere morsomme utsagn.

onsdag 20. oktober 2010

Oppgaveskriving, søvn og sko

Nå (kl.19.30) har jeg nettopp våkna etter to herlige timer i drømmeland. Selv om hovedsaken til dette landsbesøket er at jeg tok en reisesyketablett før jeg gikk inn på bussen, er det fortsatt herlig å ha noen øyeblikk der jeg kan føle at øya er uthvilt. For tida tar jeg nemlig all søvn som positiv (selv om jeg egentlig er strengt imot å sove på andre tider av døgnet enn det man definerer som natta). Jeg har jo allerede skrevet litt om søvnproblemene mine, så i natt var jeg glad for at det ikke tok mer enn en time før jeg sovna. Det at jeg ellers bare sov i rykk og napp, har ei anna historie igjen. I dag skal jeg nemlig levere inn den obligatoriske oppgava i ”praktisk tysk – skriftlig del” for dette semesteret, og som enkelte er godt kjent med, er jeg den som jobber effektivt og iherdig kun når det gjelder som best. Jeg ville skrive hele oppgava på en gang – ellers må jeg sette meg inn i innholdet flere ganger for å kunne skrive videre – så da blei det til at jeg satte meg ned i går kveld for å bli ferdig. Det kom selvfølgelig til å ta lang tid for å bli helt ferdig, så jeg skreiv oppgava utover i nattetimene, og så bruker jeg denne dagen på å rette den og få andre til å se på den for å få noen forskjellige perspektiver på forståelsen av beskrivelsene mine. Seinere i dag skal jeg ”skype” med Kerstin Posch, som for tida er den jenta jeg bytter mest vennetjenester mot.

Jeg sitter altså på bussen på vei til Oslo med Maria og Uwe – synes tida har gått utrolig fort siden jeg var der sist, men jeg kjenner også at jeg gleder meg litt. Sist gang fikk jeg nemlig rydda, vaska og pakka bort hele rommet, og jeg vil tro at det ikke er så veldig mye mer skittent der nå heller. En annen ting jeg gleder meg til, er å krype under dyna og kjenne at senga (som har en Nikken-madrass som overmadrass) bærer meg av sted – ikke bare at jeg ligger oppå den og blir frustrert over ikke å få sove. I tillegg til at jeg ikke fikk sove før 04.45 i dag tidlig, sendte Adriani meg en melding midt på natta (for min del). Jeg er over hodet ikke vant med å få meldinger før klokka sju om morran, så mobilen var selvfølgelig ikke på ”lydløs”, så det gjorde at de få timene jeg egentlig fikk av søvn, blei oppstykka. Jeg har hørt at man må sove minst tre timer sammenhengende for virkelig å komme inn i en dyp og god søvn, så i natt har jeg brutt ”det ene bud”. Sannsynligvis vil jeg ikke ha så store problemer med å innvilge dette i kveld.

Dagen i dag begynte egentlig ganske greit - det eneste var at jeg forsov meg 20 minutter. Jeg må ha skrudd av vekkerklokka i søvne, for jeg mener å huske at det var Sabines romsteringer på kjøkkenet som vekka meg. Jeg fikk unnagjort pakkinga i en fei, og så satte jeg meg ned for å spise frokost. Sabine har også bursdag i dag, så det lå selvfølgelig en liten gave og venta på henne på kjøkkenbordet. Da jeg sist var på Hamar, kjøpte jeg et nydelig rødt glasshjerteanheng med sølvstriper inni - jeg er glad for at hun likte det.

Verre blei det da jeg ufrivillig glemte studentkortet mitt hjemme. Det pleier vanligvis å ligge i lommeboka, men nå hadde det tydelig bestemt seg for å legge seg for seg selv i bunnen av skolesekken (som lå hjemme - jeg hadde pakka den store tursekken i dag). Det har seg nemlig sånn at man ikke får rabatt på bussen, hvis man ikke har med seg studentkortet. Så da var det bare å sykle hjem igjen og til universitetet nok en gang. Utrolig nok gikk jeg ikke glipp av noe mer enn ti minutter med undervisning. Det er vel det andre beviset i dag på at jeg har god tid om morran; forsov meg først, og så måtte det til en ekstra tur hjem før skoledagen kunne begynne. Jeg hadde selvfølgelig klart å se feil i rutetabellene i dag, så Maria fikk meg på riktig buss - hun skulle nemlig også hjem i dag. Det betydde at jeg hadde to hele timer å slå i hjel. Det første jeg gjorde, var å kjøpe bussbilletten tur/retur Oslo på nettet (kosta 370 kr.) - det er faktisk 80 kr. billigere enn å kjøpe ved frammøte hos "Sørlandsekspressen", og i tillegg blei det da 10 kr. billigere enn det det hadde vært med "Konkurrenten". Dette kan også være en tilfeldighet, men det skjedde noe i går der noe blei sagt til magefølelsen min, og fortalte så hjernen min at jeg burde pakke ned sikkerhetsbrikka til nettbanken min i går. Og hva fikk jeg nettopp bruk for ved kjøpet av bussbilletten? Jo, det stemmer.

Etter å ha vært litt på biblioteket, dro jeg ned i byen og satte fra meg sykkelen. Jeg hadde ikke med meg noe mat i dag (jeg hadde ikke noe godt nok ute - ettersom jeg skulle være i Oslo så lenge, er det kanskje ikke så god idé å ha ting på benken til mugning - og jeg var litt for lat til å bry meg), så da dro jeg en tur på "Mega" og kjøpte boller og "Biola" med aprikossmak. På veien til butikken, oppdaga jeg en "Skoringen"-butikk på et hjørne, og fordi jeg hadde ganske god tid, lot jeg meg friste til å gå inn. Og hvem kommer spaserende ut med et par nye sko i hånda etter ti minutter? Jo, det var faktisk meg. Jeg tror det ikke er så mange sånne tilfeldigheter i livet mitt, for sist gang jeg fant noen pensko jeg syntes var gode å gå i (og jeg har faktisk lett hver gang jeg er ute på shopping), var da jeg fant sko til skoleballet i åttende klasse. For en sensasjon!

Her er mine nye sko:

Nå begynner klokka å nærme seg 01.30, så det er vel på tide å legge seg. "Skypinga" med Kerstin var vellykka og vi diskuterte teksten min i over en time. Jeg lærte noen bedre uttrykk for å få fram det jeg egentlig ville si, og hun ga meg eksempler på hvordan jeg ellers kunne ha skrevet de uttrykkene med andre ord. Oppgava er nå levert inn, så da er det bare å vente på sensuren.

tirsdag 19. oktober 2010

Tysk, rådgiveren og selvoppfunnet "ordtak"

Nå har det skjedd noe fryktelig! I dag blei vi nemlig ferdig med å analysere "Momo". Tenk at vi bare brukte to dager på den tjukke boka. "Der Besuch der alten Dame" av Dürrenmatt holdt vi vel på med i to uker før vi blei ferdig (selv om den var under halvparten så lang som "Momo"), men den inneholdt visstnok flere uttrykk og underliggende historier og referanser - som vi selvfølgelig måtte sette oss fullt og helt inn i. Det er dårlig gjort altså - jeg likte temaene i "Momo" veldig mye bedre enn de i "Der Besuch der alten Dame".

Hanna, Maria, Elke og jeg bestemte oss for å treffes før forelesningene i dag for å sammenligne oppgavene i grammatikk, så da satt vi flittige i kantina klokka halv ti og løste oppgaver mens vi diskuterte. Deretter fulgte to timer med grammatikkundervisning om modalverb, konjunktiv og adjektiv. På slutten av dagen hadde vi litteraturtimene, men jeg kunne ikke tro at vi skulle bli ferdig med "Momo" i løpet av den første timen. For et nederlag. Her kommer det endelig ei bok som jeg kan snakke om på flere plan, og så tar vi oss nesten ikke tid til den. Hva skal dette bety? Ei bok som handler om tid, hvordan vi skal bruke tida og hva tid er, har vi ikke TID til å snakke om - for noe vrøvl.

Etter seks og en halv time med grammatikk og litteratur, var jeg på vei hjem i et strålende solskinn. Det dumme var bare at jeg nå skulle sitte inne i noen timer til for å skrive en oppgave som jeg må levere inn i morra. Jeg lurer på åssen folka som brukte solur, fikk gjort noe innen en bestemt tidsperiode (solurene kan vel ikke være så nøyaktige) - de hadde iallfall ikke frister som: Innen klokka 23.59 skal det være på plass.

"Stonehenge" fra jeg var der i 2006:

Jeg hadde tenkt til å lage meg laks med speilegg i dag, men så kom Sabine med den fikse ideen å lage lakseomelett - så da blei det som hun sa. God marinade på laksen gjorde sitt til at det blei en smakfull og god omelett.

Like etter jeg hadde lagt omeletten på tallerkenen for å nyte et utsøkt måltid, ringte telefonen. Det var rådgiveren ved UiA som hadde fått høre om meg (han sa ikke fra hvor), og lurte på om jeg ville stille opp i et intervju i neste uke. Jeg blei jo nysgjerrig på hva dette kunne være, så jeg takka ja, og så bestemte vi oss for tid og sted. Ettersom det i år er mangedobla med studenter på "Tysk Årsstudium", kunne han ikke prate med alle sammen, så da blei visst jeg "anbefalt" av "noen" (hittil ukjente). Han har også fått med seg at jeg er aktiv når det gjelder å få med folk på aktiviteter, at jeg har laga en facebookgruppe for tysktalende i Kristiansand og at jeg er mye med i det "tyske" miljøet her. Det er veldig fasinerende å tenke på at det jeg gjør fra dataen her hjemme, eller ganske enkelt ved at jeg treffer folk og lenker noen opp mot noe, kan komme så langt som til rådgiveren på universitetet. Det var en merkelig og positiv opplevelse. Det er sant som man sier - iallfall jeg: Når man begynner å krabbe, er det bare å fortsette å gå - hvis man ikke går i ring, vel å merke.

Kusina mi, Synne, har også en blogg, og i dag lagde hun en konkurranse der man skal skrive en sang som betyr noe for en i kommentarfeltet. Jeg valgte "Beautiful" av MercyMe: http://www.youtube.com/watch?v=Eq29Owv_8yU - og under skreiv jeg en liten forklaring. Jeg håper dere også liker sangen.

Her er det en sang som minner deg på hvor vakker du er.
Noen ganger glemmer du faktisk seg selv. Du blir "en i mengden", men egentlig er du en enestående blomst som blomstrer på ny hver dag. Du tenker kanskje noen ganger at livet er urettferdig og at det går imot dine forventninger og tanker, men er det virkelig sånn? Hvis du gjør hver dag til din egen, vil også du få din verden med de du vil ha der.

mandag 18. oktober 2010

Tid

Nå har jeg fått et ganske stort problem som har begynt å forfølge meg. Det har seg nemlig slik at jeg slappa av på lørdag etter en stressende fredag, men nå tror jeg så sannelig at jeg har fått overfylt energilageret mitt. De siste nettene har jeg ikke fått sove før minimum to timer etter jeg har lagt meg. Det er ikke sånn at jeg ikke er trøtt - det er bare det at kroppen min gjerne kunne ha løpt et maraton før den hadde blitt sliten nok til å kunne sove. Jeg tenker på alt og ingenting, og jeg har også prøvd å tvinge meg selv til å ligge i en stilling til jeg sovner (dette glemmer jeg da selvfølgelig etter en liten stund med "dag"drømming, og så er det på'an igjen med å snurre rundt), men det er liksom ingen hjelp å finne noe sted.

I går sto jeg opp relativt tidlig (vil si at kl.10.00 en søndag morgen ikke er så seint akkurat) for å kunne bli trøtt nok til å sovne med en gang jeg hoppa i seng, men hva skjer med stakkars lille meg som går trøtt og sliten opp trappa for å legge seg i den gode senga? Jo, det går rundt, det blir kaldt, det regner og bråker på vinduet i taket, jeg legger hodet i alle mulige vinkler for å unngå det verste bråket, jeg sovner noen minutter, våkner av en ny regnskur og veit til slutt rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dagen hadde jeg brukt til å pusse vinduer og speil, tørke støv over alt, vaske klær, badet, kjøkkenet og hele rommet mitt, men fortsatt var ikke kroppen min fornøyd nok til å kunne sovne de første to timene etter jeg hadde lagt meg. Hvorfor skal denn lille nødvendigheten i et liv ha så stor betydning? Hvis man sover for lite, får man problemer med tretthet og andre uhyggelige fenomener skjer med kroppen - hvis man sover for mye, blir man også trøtt, giddaslaus, men her noen andre fenomener av uhyggelige slag (det kan jo hende man ikke sovner igjen på noen dager).

I dag skulle jeg trene på en morgentime med Line Marie i "Spicheren", men jeg vurderte også sterkt å kutte den ut fordi jeg ikke hadde fått sove så mye i natt (det var vel ingen bombe?). Det var det dummeste jeg kunne ha tenkt på i dag, for denne timen var den mest slitsomme morgentimen jeg noen gang har hatt. Og så utrolig glad Line Marie var. Hun smilte og tulla, og var rett og slett spinnvill. I tillegg til en supermorsom time, var det også gøy at jeg hadde fått med meg Adriana, en utvekslingsstudent fra Sveits, til akkurat denne timen. Hun syntes den både var anstrengende og morsom, og etter styrketreninga på slutten, var vi begge to utslitte.

Nå har jeg nettopp lest litt om bloggverdenen, og jeg har funnet ut at det er et sted man kan registrere bloggen sin og finne ut hvor mange lesere man har, så det skal jeg nå gjøre:
Step 1: Sette inn denne teksten og linken i et innlegg:

Jeg har forresten registrert meg på Bloggurat.

Step 2: Så skal jeg registrere en forside for bloggen min
Step 3: Deretter skal jeg klikke på linken - og jeg er i gang

Da får jeg prøve ut dette før jeg fortsetter med leksene.

Herr Weibel (litteraturlæreren min), var også fornøyd med noen av svarene mine under forelesninga i dag - jippi! Vi analyserer nemlig "Momo" av Michael Ende, og den er bare nydelig. Ei jente, som kommer fra ingenting, bosetter seg i et gammelt amfiteater (hun vil ikke bo hos noen i den lille landsbyen, selv om de bestemmer seg for å forsørge denne lille jenta), og blir fort midtpunktet for befolkninga. Hun er nemlig den eneste som har nok tid til å lytte til alle problemene folk kommer med, rette opp i kangler osv., og til slutt skriver Ende, at uttrykket "Gå bare til Momo", var like vanlig som hvilket som helst anna hverdagsuttrykk. Hvis det oppsto uenigheter, eller når noen ikke visste råd, besøkte de da Momo. Hun var den beste lytteren man kunne finne i historiens spillerom.

Sånn ser boka mi ut:

Hva er tid? Hele romanen spiller rundt dette spørsmålet. Denne jenta hadde massevis av tid, men hva var det som gjorde at hun var så mye bedre enn de andre barna i gata? Hun satt på muren i amfiteateret og prata med menneskene som kom på besøk, hun fant på nye leker å leke sammen med barna, og hun ble til slutt det viktigste faste holdepunktet i livet til denne landsbyen. Dette merkes ekstremt godt når hun en dag forsvinner. Det kommer noen grå menn med sigarer i munnen for å samle inn tid til tidsparekassa, og de får alle til å gjøre ting litt fortere, for så å få litt ekstra tid til å sette inn i tidsparekassa. Etter at de har fått høre at nettopp Momo har nok av dette, sendes noen menn for å få tak i denne mystiske jenta. Men tida er på hennes side. Mister Secundus Minutus Hora, som bor i Ingenstedsgata, sender en skilpadde (som har digitalt skall - der vises alle beskjeder fra den) for å hente Momo, og ettersom det ikke er noe tidsbegrep i denne andre verdenen, har hun plutselig vært borte noen år fra den "virkelige" verden. I mellomtida har alt blitt modernisert, og det er ikke lenger noen som har tid til Momo, og dermed vil hun finne ut hvorfor. Det viser seg at de grå mennene som hadde stjålet fritida til menneskene, var blitt mange. Momo klarer så å komme inn på et møte hos dem for å kreve tilbake all tida de har tatt. Hun lykkes ved å få slutt på alle sigarene (som inneholdt de tørkede bladene til menneskenes tidsblomster) - og ved at de forsvinner, går også mennene i oppløsning. Derfor har boka også et andre navn, nemlig: Den besynderlige historien om tidtjuvene og om barnet som bragte tilbake den stjålende tida til menneskene.

Tid er vel noe vi har opplevd, noe vi nå lever i, og noe som en gang kommer til å skje. Vi har jo målemeteret klokka. Den måler hvor lang tid det har gått i et bestemt forhold til tall, vi har historietida som forteller handlinger som har hendt, og vi har også tidsmålingssystemer i naturen med månen, årstidene og alt anna vi kan se. Men hva er egentlig tid? Det er vel hva vi selv opplever, hva vi tenker på og hva vi bestemmer oss for å gjøre når. Jeg tror at vi alle har en egen tid der alt ville ha gått i et tempo som passa til en selv - riktignok hvis vi ikke hadde hatt klokka. Hvis vi hadde sammenligna en stamme fra jungelen og en fra ørkenen, ville nok disse sett på tida helt annerledes. En av dem ville helt sikkert ha fått ting unnagjort fortere enn den andre, og jeg tror det er sånn vi mennesker nå tilpasser oss klokka. Jo mer vi har å gjøre, desto mer forter vi oss. Vi stresser gjennom dagene og har egentlig minimal tid til bare å leve. Og hvis vi går tilbake til steinalderen: Var de virkelig så ulykkelige uten å vite alt det vi veit i dag? Kunne vi ikke bare fortsatt å leveprimitivt nok til å overleve og ha det bra? Vi har utvikla oss ekstremt de siste åra, og verre skal det nok også bli. De som kommer til å begynne på skolen om 50 år, veit nemlig ikke at de har uoppnåelig mye å lære. Alt som har skjedd innen forskninga, historien som nå kan læres mer nøyaktig (ettersom nyere historie kan skrives ned), og alle andre fag der man har funnet ut av ting og gått dypere ned i betydningen eller opprinnelsen - og hvem veit; kanskje menneskene en dag kan reise til Pluto med nok oksygen og kun en ti års tur hver vei?

Jeg trenger tid til å sove, spise, trene, finne på ting med venner og være på skolen, men hadde det ikke vært lettere om klokka hadde fulgt meg, og ikke omvendt? Da hadde man faktisk fått tid til alt - selv det man alltid "skulle ha gjort".

lørdag 16. oktober 2010

Trening, brann og fest

Denne uka har gått utrolig fort! Jeg kan nesten ikke tro at det er helg allerede, så da er det kanskje tid for en oppdatering her.

Mandag var jeg (som vanlig) på trening i "Spicheren" før jeg dro på skolen. Line Marie er alltid sprudlende og blid, og bare super når det gjelder å motivere, rose og få folk til å ha det gøy når de trener. Som hun selv skriver: "Bestemors lov: Du skal gripe noen i å gjøre noe bra!" - Kalle Lisberg, P4. Torsdag og fredag var jeg også på timene hennes (torsdag var mest kondistime - jeg var helt utslitt da jeg kom hjem).

På tirsdag gikk brannalarmen igjen - for ørtende gang denne høsten. Jeg lukka da opp døra til Sabine og spurte om hun snart kom, og så var det vanlig rutine som fulgte. Småprat i gangen mellom alle som nok en gang irriterte seg over å måtte gå ut på trappa, åpning og lukking av dører, hoi og skrik ned trappa, og så ut på parkeringa - eller? Hva var det for noe? Hvorfor var brannslangen tatt ut av skapet og lå nå ut gjennom døra til hallen? Idet vi strevde litt med å få opp den tunge døra, gikk det tusen tanker igjennom hodet mitt. Var det virkelig en stor brann denne gangen? Hvordan skulle vi komme oss ut hvis brannen virkelig var i hallen? Hvor er nærmeste nødutgang?

Heldigvis var ikke disse tankene nødvendig å sette ut i praksis, for da vi kom ut i hallen blei vi møtt av en smilende mann som sto ved en prosjektor og telte oss. Det viste seg at vi bare hadde en test (det var jo også noe helt nytt for oss ettersom brannbilen og SiAs bil pleier å komme). Vi gikk da letta ut på trappa og fikk øye på en brann i en blikkboks ved siden av brannslangen. Etter vi hadde hørt på foredraget om å hindre og bekjempe branner, fikk vi selv prøve å slokke brannen ute. På foredraget fikk vi også se hvor fort en brann kan spre seg, og hvor stor en eksplosjon kan bli hvis et batteri eller noe elektrisk blir for varmt (f.eks. overladete mobiler og PCer eller en vannkoker som fortsatt står med strøm på etter bruk). Derfor skal man aldri sove med mobilen på nattbordet, for hvis den blir overlada og eksploderer, kan det hende at man ikke våkner igjen. Og brennende olje skal man iallfall ikke slukke med vann - utfallet av den videoen så ganske stygt ut. Men den videoen som jeg blei mest grepet av, var brannen på "Bradford City" sin fotballbane 11. mai 1985. På under ti minutter sto hele sida av stadionet i brann i tillegg til at det elektriske hadde eksplodert. Her ser du hva som skjedde, og selv ikke kameramannen la merke til røyken og folkemassen som bevegde seg før de var kommet godt utpå bana. 53 personer døde denne dagen. Linken: http://www.youtube.com/watch?v=jGBNb9eP8Ic&feature=related - Helt forferdelig!

Her er vi i aksjon:

Tirsdagskvelden tilbrakte jeg på "Østsia" (baren/utestedet på universitetet) der Østerrike, USA, Italia og Tsjekkia hadde presentasjoner om landet sitt. Ettersom Sabine kommer fra Østerrike, måtte jeg selvfølgelig være der i tide, men lydmannen hadde noen tekniske problemer i tillegg, så da blei det til at jeg og Sophie satt og prata i over en time før problemene var løst. Jeg rakk da iallfall foredraget (som forresten var kveldens beste).

Noen østerrikere under foredraget:

Onsdag kveld var det jeg som skulle få tekniske problemer da jeg skulle vise "Der Schuh des Manitu" for folka i klassa i et auditorium på UiA. Lyden var også denne gangen et problem, men etter en tur hos kveldsvakta, var lyden på plass.

Torsdag var karrieredagen på UiA, og selv om jeg ikke har forelesninger på torsdager, dro jeg meg opp dit for å få meg meg litt info om forskjellige jobbmuligheter i "natur"bransjen - før det nok en gang var trening med Line Marie.

Nå har jeg sittet inne mest mulig rolig i hele dag (selv om det er strålende sol og blå himmel ute) fordi jeg i går var på farten hele dagen og natta, og nå er jeg virkelig utslitt. Det begynte med at jeg sykla til skolen og tilbake, spiste litt og sykla til "Spicheren". Trente i litt over en time før jeg sykla hjem, dusja og slappa av i en halv time. Så bar det av sted til UiA nok en gang - denne gangen for å spise middag sammen med alle "Buddiene" som har vært med på å hjelpe de utenlandske studentene her i Kristiansand. Vi fikk lasagne med salat og dressing før ei fra landsstyret i ESN hadde et lite foredrag for oss om mulighetene i ESN her i Agder og Norge. Etter middagen dro vi il "Alibiet" der vi hadde vors - og jeg blei utnevnt til ESN-bartenderen av Miriam ettersom min hjemmelaga San Fransisco-drink var den beste ved bordet. Etter to timer der, sykla jeg (de andre tok taxi) til "Pir6" i byen for å fortsette festen. Dansa en del med Bianca og Ingvild før jeg joina Sabine og "tyskergjengen" utpå kvelden/natta. Kvart over to var det på tide å komme seg hjem, så da blei det nok en sykkeltur i kulda (bare tre grader ute).

mandag 11. oktober 2010

Kon-Tiki, epler og fårikål

I helga var Sabine og mange andre fra UiA i Oslo, og på lørdag var jeg sammen med dem rundt omkring som en "guide". De hadde dratt fra Kristiansand med toget til Bergen, tatt "Hurtigruta" til Trondheim, toget til Oslo og skulle dra søndag kveld med toget tilbake til Kristiansand. Jeg møtte Sabine og Lisi på "Kon-Tiki"-museet, og så traff vi resten av gjengen på kaféen ved "Fram"-museet. Det var godt å sette seg ned med en varm og sprø vaffel med kakao til.

Det komiske i dette kafébesøket var det dama bak disken sa. Jeg måtte nemlig spørre om det var flere vafler igjen - ettersom fatet ved siden av kassa var tom (dette sa jeg selvfølgelig på norsk). Hun presterer da å forklare at hun må gå inn bak til kjøkkenet og høre om hun kan få ut noen fler, fordi de foran meg i køen hadde kjøpt alle som lå der fra før - på TYSK! Som jeg lo. Greit nok at jeg sto bak ei fra Sveits, men jeg bestilte jo på norsk. Hvor glemsom går det an å være?

Kon-Tiki:

Folka foran "Fram"-museet:

Deretter tok vi båten til Aker Brygge, så Rådhuset, Nobels Fredssenter og Nationaltheatret før vi gikk opp til slottet og tok noen bilder av/med gardefolka. Gikk hele "Karl Johan" nedover og endte opp i narkohølet foran Østbanehallen. Tok en tur innom Oslo City også, men så måtte folka til hostellet for å sove (de hadde bare sovet to timer på toget fra Trondheim om natta).

Rådhuset:

Sandra og Kerstin foran slottet:

Kerstin og Adriana med en sur gardefyr:

Søndag tok jeg siste finpussen på rommet mitt, pakka og henta epler ute. Det var en hel bærepose med epler jeg fikk plukka opp (ikke medregna de jeg kasta vekk fordi det var mauer eller mark inni), og inne var mamma i full gang med å skrelle epler fra de foregående dagene, og pappa lagde noen eplekaker. Tarzan, nabokatta, kom også en tur bort til meg for å finne ut hva jeg gjemte i posen, men gikk igjen da jeg ikke hadde noe spiselig til ham.

Til middag vanka det fårikål, og kort tid etter satt jeg på bussen på vei til Kristiansand. Etter å ha hørt ferdig lydboka "Momo" (som vi skal diskutere og analysere på tirsdag i litteraturtimen), sov jeg noen timer før vi rulla inn ved "Rutebilstasjonen".

Fårikål:

Sekkeløp og besøk hos Ane

Nå kan rommet mitt endelig bli brukt som gjesterom! Fredag 8. oktober rydda jeg nemlig alt som var der, putta ting nedi pappesker og søppelsekker og tørka støv av møblene. Før søppelsekkene blei brukt til dette formålet, måtte de selvfølgelig bli testa i sekkeløp for å sjekke at de var solide nok - og de besto testen. På søndag fikk jeg støvsugd hele rommet (som jeg ikke har gjort på over et år, tror jeg), og det tok ganske lang tid med så mye støv. Når man ikke bruker rommet til noe anna enn å oppbevare og slenge ting rundt seg, er det vanskelig å holde det reint - tro det eller ei. Selv om jeg var hjemme (erud), betydde ikke det at jeg var på rommet mitt for å rydde, tørke støv og støvsuge. Det er først nå som jeg veit at jeg trolig ikke kommer til å bo noe fast på Ellingsrud mer, at jeg tenkte det var greit å få unnagjort alt på en gang (og etter mammas ønske om å gjøre det om til gjesterom).

Sekkeløp i stua:

Vårt kjære høsthus:

Jeg var også en tur på stallen for å hilse på folka, og det var kjempekoselig å se igjen så mange kjente fjes. Til og med Boris (hunden til Jane) var der. Det var utrolig morsomt å leke med en hund igjen, for nå begynner det å bli lenge siden jeg var i Sandefjord med Dina og Ronja.

Kvelden gikk med til å besøke Ane. Hun hadde lagd en herlig lakserett, og på kvelden hadde moren hennes lagd vaniljehorn. Vi var også en liten tur (riktignok over to timer) med hunden hennes, Tara. Hun har lært seg å balansere på en ganske smal planke som er på en liten topp i skogen, og det var ordentlig stilig å se på. Flinke Tara - hun kan også drøssevis av triks.

Ane og Tara:

søndag 10. oktober 2010

Blodig alvor

Hva er din grense for toleranse? Hvor langt skal man la det gå før man griper inn? Og hvor langt skal man selv gå for å hjelpe andre når man kan risikere skade på seg selv?

Mannen kommer litt ustø inn i T-banevogna og skal til å sette seg. Han mister balansen litt for fort til å reagere noe annerledes enn å gripe fatt i beinet til sidemannen. Han smiler unnskyldende til gutten og setter seg bedre til rette. Gutten reiser seg fort og setter seg på andre siden av gangen der resten av vennene befinner seg. De diskuterer noen minutter før gutten vender seg til mannen igjen og sier en smule frekt at det ikke er akseptabelt å ramle ned sånn på ham. Forklaringen som blir avgitt ser ikke ut til å tilfredsstille gutten, og lydnivået stiger raskt. Vennene reiser seg også.
- Walla, ikke tro du kan ta på pikken min ustraffa! Lø ass. Gutten slår. Det er et ganske hardt slag som treffer mannen i ansiktet.
- Det der gjør du ikke igjen! Mannens pekefinger er ikke så langt unna øyet til gutten nå, men avstanden mellom dem blir ikke større av den grunn. Passasjeren i samme seteseksjon griper fatt i den andre armen til mannen for å minne ham på at de bare er gutter, men når han må av på neste stasjon, braker det løs igjen.
- Hva er det du tror du kan gjøre, hæ? Gutten reiser seg og får resten av gjengen med på kjeftinga. De begynner å skrike om å ha respekt for andre folk, men ser ikke ut til å komme til noen enighet. Jeg kan se at mannen, litt overgestikulerende, prøver å forklare at han absolutt ikke har tatt på noens edlere deler. Nå reiser han seg også, og bestemt tar han to raske skritt mot gutten – fortsatt med pekefingeren mot øynene hans.
Det er en av de mørkhudete som slår først denne gangen. En høyre hook setter mannen ut av spill, og like etter kommer et hopp fra en annen etterfulgt av et spark. Mannen faller ned på setene før han ramler ned på gulvet. Videre kommer det flere slag og spark fra flesteparten i gjengen.
- Nå holder dere kjeft og setter dere der! Utbruddet hennes kunne høres gjennom hele T-banen. En eldre dame hadde tydeligvis fått nok av bråket og ville ta affære. Hun river i guttene og får dem til å holde seg unna lenge nok til at føreren i vogna får kommet ut og orientert seg om situasjonen. Han ber gjengen om å gå bak i vogna for så å ta seg av mannen. Det blir så forsikra fra mannens side at han er uskadd, så turen fortsetter.
Ei jente fra gjengen som satt igjen da gutta banka opp mannen, slapp å flytte på seg, og like etter T-banen begynner å bevege på seg, får hun selskap av mannen. Gutta bak i vogna ser dette, og rett før T-banen ankommer ”Furuset”, går de igjen mot mannen for å yppe seg. Denne gangen blir han sittende uten å si noe. Han tar imot kritikken ved å ha prata med jenta, og etter at gjengen har forlatt vogna, kommer føreren nok en gang ut for å høre med mannen om alt går bra. Han sier det ikke er noe problem, og så går han også av på stasjonen.
Gjengen har bare kommet halvveis opp i trappa fra perrongen før de finner ut at mannen følger etter dem. Det siste som kan høres før T-banen forlater stasjonen, er noen skrik, en rå latter og løpende trinn i trappa.

Dette var vår T-banetur hjem fra byen etter å ha sett ”Blodig Alvor” på Nationaltheatret med Ågot Sendstad, Kim Haugen, Gisken Armand og Mads Ousdal i rollene den 7. oktober. Det var en komedie jeg ikke kunne få ledd nok av. Handlingen spilte på at sønnen til det paret som var på besøk, hadde slått ned sønnen til de som bodde i dette huset (scena). Egentlig er dette en ganske alvorlig hendelse, men med alle de små passende - og helt upassende - kommentarene gjennom stykket, får vi sett de hverdagslige irritasjonene på en humoristisk måte. Det at man kan kjenne seg igjen så alt for godt, tror jeg er en viktig grunn til at man kan le av dette. Anbefales på det sterkeste!

Blodig Alvor:

Jeg skulle feire 20-årsdagen min en helaften sammen med foreldrene mine, så før teateret var vi på ”Brasserie 45” for å spise middag – herlig mat forresten. Jeg spiste kyllingfileter surra i spekeskinke med ris, grønnsakswok og paprikasaus til hovedrett, og en sjokolademousse med jordbærpudding til dessert.

Brasserie 45:

Meg og mamma:

Var hos tannlegen i dag – null hull! Han tok bare bort tannstein og misfarging før jeg fikk gå igjen. Hjemme prøvde jeg også en slags maskin som mamma har fått lånt. Den renser kroppen din med kun strøm som tilsettes varmt vann med litt salt i. Da skal du bare sitte rolig med føttene oppi en balje i en halv time og vente på at alle avfallsstoffene skal finne veien ut av kroppen din gjennom føttene. Jeg må nok si at jeg var ganske forgifta. Vannet var nemlig så møkkete mot slutten at man umulig kunne se at jeg faktisk hadde føttene mine nedi der. En merkelig opplevelse fikk jeg iallfall. Skal nok prøve den en gang til før jeg reiser nedover – kanskje vannet ikke er så forurensa neste gang?

Maskina jeg prøvde:

lørdag 9. oktober 2010

Sverige og Hedda Gabler

Onsdag 6. oktober sto vi opp grytidlig! Jeg hadde satt på vekkerklokka 07.00, men den blei både 07.15 og 07.35 før jeg fikk meg ut av senga. Sånn er det når man vanligvis ikke står opp før nærmere 12 (det er jo liksom "ferie"). Vi skulle dra fra Oslo klokka åtte, men det blei nok litt seinere. Vi ankom Charlottenberg, var en tur innom "Systembolaget" og dro så inn til byen. Spiste en god lunsj og brukte litt tid inne på "Godisfabriken" før det bar av sted til "eda". Handla resten av handlelista der, og så var vi på veien igjen - denne gangen vestover over grensa.

Sverige:
 
Mamma på polet: 

Godisfabriken:

Etter å ha spist litt, dro jeg av gårde til byen og henta billettene til kveldens "Hedda Gabler" og til "Blodig Alvor" dagen etter. Så Ibsens stykke i "Malersalen" med Mattis Herman Nyquist, Andrea Bræin Hovig, Tone Mostraum, Christian Greger Strøm og Bjørn Skagestad i rollene. Veldig moderne, stilig og tankevekkende stykke.
Jørgen Tesman og Hedda Gabler:

Hedda Gabler, Jørgen Tesman og Thea Elvsted:

tirsdag 5. oktober 2010

Oslo, bursdag og Hamar

Jeg så ut som et pakkesel der jeg sykla av gårde til universitetet med en 90-litersekk på ryggen og en 40-litersekk på magen den 1. oktober. Planen var nemlig å dra rett til Oslo etter endt skoledag, og planen fungerte strålende så langt. Det eneste som mangla, var at jeg ikke hadde nok mat til en hel dag på bussen (hadde ikke tatt ut så mye av fryseren ettersom jeg skulle dra bort), så jeg måtte innom en butikk før bussen gikk. Deretter satte jeg meg på bussen vel vitende om at fem timer seinere, skulle jeg befinne meg i Oslo. Fem herlige timer til å lese pensumboka "Momo" på, samtidig som jeg skulle høre på lydboka - men den gang ei. Jeg har nemlig en tendens til å sovne med boka i fanget, og denne gangen hadde vel reisesyketabletten litt av skylda også. Etter at jeg hadde hørt ferdig litt over halve boka, våkna jeg litt skuffa over å ha gått glipp av det hele. Så var det på'an igjen.

Lørdagen blei brukt til å kjøre pappa i et bryllup der han skulle filme, og mens han var der, dro jeg og mamma til Metro for å prøve å finne en gave til Kristine (som jeg skulle i bursdag til seinere på dagen). Valget havna på en koselig genser med et belte, en stor spenne til håret og en melkesjokolade. Så bar det av sted for å hente pappa, handle litt på butikken og dra hjem for å ordne alt klart til bursdagen.

På trappa blei jeg og Ane (plukka henne opp på vei til Kristine) møtt av Dina og en ganske liten Ronja - trodde vi. Det viste seg at det var søstera til Ronja, Lizzie, som var på besøk. Så da hadde vi tre hunder som tusla rundt utpå kvelden. Det var kjempekoselig å se Dina og Ronja igjen (jeg passa dem i sommer).

Ronja fikk på seg blondeparykk og lekte løve:

Til middag fikk vi salat og en spennende lasagne med tacolefser i, og desserten bestod av is med varme bær. Det var koselig å se igjen "vennegjengen" fra videregående, og det er utrolig mye forskjellig alle sammen holder på med. Sigbjørn, kjæresten til Kristine, var også kommet ned fra Elverum for å feire - alene med alle jentene.

Ved middagsbordet:

En regnfull søndag dro jeg og mamma til Hamar. Vi blei møtt av to blide fjes da vi gikk ut av heisen - Bobbo og Beste. Etter jeg hadde hatt en liten konsert for dem og noen besøkende der, fikk jeg og mamma biff stroganof til middag og kake til dessert. Mandagen og tirsdagen tusla vi rundt i byen og på kafeer, og vi var også innom Husfliden, der jeg blei tatt mål av for å få sydd en hedmarksbunad til meg (som 20-årsgave). Endelig skal jeg også få en ekte bunad - hittil har jeg hatt to forskjellige festdrakter. De sa at den skal være ferdig innen 1. mai, så jeg gleder meg til min første 17. mai i hedmarksbunad.

Bobbo, meg og mamma:

Kafébesøk på Bakeriet:

Vi var på besøk hos fetteren min, Anders, som jobber på "Lille Eureka" - ting som hjelper deg til et enklere liv.

Butikken på Torghjørnet:

I en av parkene:

Meg og bjørnemor: