Kerstin, healing og sjokopudding

En trøtt HM tusla ned trappa for å begi seg ut i snøen på vei til "Spicheren", men møtte Kerstin i hallen først. "Hvor var du hele gårsdagen? Jeg prøvde å stikke innom deg for å ta farvel, men det var ingen der." Det er sant at jeg var ute av rommet for å vaske klær og kaste søppel, så det har vært et bra sammentreff at det kom på samme tidspunkt - not! "Skal dere dra nå? I dag? Hva?" Jeg sto der og venta på svar i en evighet før hun endelig åpna munnen: Klokka halv tolv i dag. Så kom tårene. Vi sto der og omfavna hverandre, men da Kerstin fikk sett meg i øya igjen, sa hun bestemt "Ikke gråt. Vi må tenke på det glade for å overvinne det triste, og så får du bare si ifra når du kommer til Østerrike på besøk." Å, så god hun er! Jeg gleder meg til å komme på besøk til henne og Dominik.

Dominik og Kerstin:

Litt trist og halvgråtende møtte jeg Hanna i garderoben før "Kondis styrke" med Line Marie. Jeg kom meg igjennom ei økt med hopp og sprett, men kjente godt at det jeg hadde merka i leggen på morraskvisten ikke var over; midt på venstre legg hadde det virkelig skjedd noe merkelig (ikke at jeg kan forklare det noe bedre enn som så, men jeg ringte nå mamma seinere for å si ifra om fenomenet). Mamma prøvde å fjernheale meg en stund, og utrolig nok er det ikke noen merkbar vondhet der lenger. Takker og bukker! Hun fikk også bort den supervonde nakken min i går (som også av uforklarelige årsaker slo seg vrang og ikke ville la seg snu på), så nå kan jeg vel fysisk erklære meg friskmeldt!

På ettermiddagen i dag lagde jeg sjokoladepudding sammen med Sabine og Lisi. Lisi flytter inn til oss i morra for at de skal spare mest mulig penger ved ikke å ha begge leilighetene tida ut. I den anledning fikk jeg masse husholdningsartikler og rester av tørrvarer hun ikke hadde fått brukt opp.

Lisi og Sabine:

Vi gleder oss over sjokopuddingen: