For mitt vedkommende var det ikke så veldig behagelig å prøve å få plass på det smale togsetet. I tillegg våkna jeg hver gang toget gjorde noen uventede byks. Det er nemlig ikke så lett å sove komfortabelt med en vinduskarm som hodepute.
Lisi, Sabine og meg på togstasjonen i Kristiansand:
Vi kom oss greit av toget i Oslo og rett inn på et nytt tog for å komme oss til Gardermoen. Etter litt venting i sikkerhetskontrollen, var vi klare til avgang. Vi var nemlig de siste som fikk komme igjennom denne sikkerhetskontrollstasjonen i den ene enden, og de stengte den like etter vi var kommet igjennom. Det vil si - nesten alle. Det hadde seg nemlig sånn at Sabines sko hadde for mye metall i seg, og måtte dermed bli tatt av for en ekstra sjekk. Sabine, som ikke skjønte et kvekk av det de norske folka sa, jatta med og fikk gå uforstyrra gjennom denne gangen. Skoa var det verre med. "De folka tok dem med fordi det var for mye metall i dem", sa hun. Dermed blei det til at vi sto der og venta (det er bra vi hadde beregna god tid til innsjekking). Til slutt kom hun som hadde hatt denne stasjonen da vi gikk igjennom, bort og spurte om det var noe galt. Jeg gjenfortalte det Sabine hadde sagt, men da hun uforstående forsikra seg om at ingen hadde tatt med seg noen sko derfra, begynte vi å bli urolige. Enden på visa var at hun hadde glemt dem inne i sikkerhetsscanneren, og leende og letta gikk vi for å sette oss på "Sinnataggen" for å spise frokost.
Sabine, Lisi, Andrea og Daniel:
Flyturen gikk uten videre problemer, og der fikk jeg faktisk sove i nesten to timer - herlig!
Vi landa trygt i Alta med "Norwegian":
Dagen på Øytun blei brukt til å snøregå i skogen med Johka og fjorårets valper (Lynvalpene, som jeg, Ane, Kristine og Hanne hadde ansvaret for i 09/10) før Heidi, Sara, Ane og Susanne kom utover på kvelden. Johka kjente meg igjen, ula og logra som besatt - så utrolig rørende! Hun huska alle kommandoene og "triksa", men jeg blei litt bekymra for henne den første dagen. Hun var så utrolig var, redd og usikker. I tillegg er hun blitt tynnere enn hun allerede var, men det positive er at muskelmassen har økt. Jeg veit ikke helt hvorfor hun har blitt så usikker og redd, men det gikk seg til som dagene gikk - da jeg skulle dra hjem, var hun gode, gamle og morsomme Johka igjen. Ettersom østerrikerne blei så slitne etter snøregåingsturen og ville hvile, fikk også besøkt Karen Marie og resten av familien den første kvelden - koselig å se dem igjen! De flytter forresten ned til Vennesla i januar, så da blir det nok flere besøk i vente.
Klare for tur foran huset til Harald:
Daniel med Sar på vei over vannet:
På kvelden fikk vi være med Ingvild (som jeg gik sammen med i fjor, nå stipp på hundekjøringslinja) å se på filmen fra HK-elevkvelden med dette kullets elever. Etter korn & melk fikk vi endelig lagt oss for å sove sammenhengende en hel natt - herlig.
Meg og Andrea på korn & melk:
Gamma bak Nalluvarre:
Første kveld i gamma:
Skal man først prøve å gå på folkehøgskole, er det på sin plass å få med seg alt som skjer. Dermed sto vi opp til frokost halv åtte, tok en tur i hundegården for å kose litt med hundene, og så gikk vi på tur gjennom skogen til Alta City.
Alle sammen ved Gakori:
På vei til byen, gikk østerrikerne i forveien in til byen mens vi resterende tok en tur innom Sandra Marie og hunden hennes, Patchi. Hun går nå "Friluftsliv" på Høgskolen i Finnmark (også noe jeg har lyst til en gang).
Ane, Sandra Marie, Heidi og Susanne:
Da vi endelig kom til City, fant vi østerrikerne på en kafé. De hadde nettopp kommet til byen, og det bekrefta at vi "øytunere" går utrolig mye fortere enn dem. En tur inn til byen i fjor tok ca. en time, men jeg tror vi brukte over to timer med østerrikerne.
Jeg fikk endelig kjøpt meg noen katanker på "Håndverkhuset". I fjor lærte jeg nemlig hvordan man skal lage dem selv, men ettersom jeg aldri får tatt meg tid til å gjøre det, var det like greit å få kjøpt noen ferdigmekka til å ha inni skallene mine.
Inne på "Finnmarksløpet" sin avdeling på "Håndverkshuset":
Ingvild spurte oss ved frokostbordet i dag om en av oss kunne være med å spille fotball på stippelaget under turneringa på kvelden fordi Anne var sjuk, så det blei til at jeg skulle være med som "stipp" på damelaget. Utover ettermiddagen kunne ikke Maren være med på en kamp, så da steppa Ane inn for henne. Det blei ikke akkurat et stippelag, men "fjorårets elever" sto godt på. Ikke så lenge etter den sist spilte kampen før sluttspillet (ja, vi kom faktisk dit), fortalte Ingvild at hun var alt for dårlig til å kunne være med på resten av turneringa, så vi måtte isåfall finne en erstatter for henne. Heidi sa ja til å steppe inn, men etter å ha hørt når neste kamp skulle være (23.45), bestemte vi oss for å trekke oss og heller sette oss rundt bålet med kakao og marshmallows (med noen interessante leker etterpå). Det blir jo heller ikke det samma å skulle ha spilt som "damestippene" da vi ikke hadde en eneste stipp med.
Med meg i mål:
Bålkos:
Meg og den perfekt grilla marshmallowen:
Bålkakao:
Lørdag formiddag var vi på nok en snøregåingstur før vi var med ned på Flatmoen for å se på Karen Marie ri Shania, men østerrikerne syntes det var for kaldt til å stå å se på (selv med lånt heldress utapå i -4 grader), så de tok seg en tur til Altaelva mens vi blei ferdige med å ordne med Shania.
Karen Marie på Shania (Mimmi leier):
Vi kom oss opp til lørdagsgrøten (å, som jeg har savna den) klokka to, og det passa perfekt inn med de østerriske måltidene. De spiser nemlig en varm lunsj (som de kaller middag), og til middag spiser de bare noe kaldt (også utover kvelden).
Ut måtte vi også etter maten, og da bar det av sted på rattkjelke bak Tuja, Kongo og Johka - hei hvor det suste av sted til tider.
Sara og Heidi "in action":
På kvelden skulle "Flyt" ha elevkveld, så da fikk vi se en del morsomme ting.
"Den som ler først har tapt":
Søndag morgen var det dags for å ta farvel med alle på Øytun og vende nesa sørover. Karen Marie skulle også bli med ned for å besøke besteforeldra i Søgne, så etter frokost blei alle kjørt ned til flyplassen av Magnar og Kirsti. Jeg fikk litt av en opplevelse med Karen Marie i nesten 12 timer, men bare av det positive. Det første var på flyet - ingen problemer med høyden eller noe anna. Hun fortalte meg hva de forskjellige dyra i ei dyrebok het mens vi fløy oppover, og hvem som spiser hvem (selv om hun ikke kunne lese). Etter å ha sett på "Langedrag" sammen med henne, veit jeg at hun kan mye om dyr , men at hun kan de fleste eksotiske dyr også, er utrolig - selv de forskjellige apetypene!
Lisi, meg og Karen Marie i flyet:
Da vi kom til Gardermoen, var det venting på timeplanen, og med en lekeplass utforma som et fly, var det ikke vanskelig å beskjeftige Karen Marie. På toget til Kristiansand så vi to filmer i tillegg til å lese noen bøker, og vel framme blei vi møtt av bestefaren hennes. Han kjørte også "Roligheden"-gjengen hjem.
Karen Marie og det berømte Gardermoenflyet:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar