Juletid på Hamar

Lille julaften var det på tide å komme i gang med jula, så vi satte oss i bilen for å dra til resten av familien på Hamar. Vi kom egentlig ganske langt før det blei kø, men vi ante ikke at vi kom til å stå der så lenge som vi gjorde - tre timer med venting, en film i baksetet, mørket som kom og et fortvila tiltak med synging for å få tida til å gå. Vi tok et lite stopp for å besøke noen i familien på Stange før vi fortsatte turen mot Hamar, men da vi hadde kommet fram, var det noe som ikke stemte; hva var detta for noe? Et komplett mørklagt hus? "De vil vel bare late som om de ikke er hjemme", sa pappa, og vi tenkte ikke noe mer over det før vi sto utafor døra.

Strømmen var nemlig gått fordi noen hadde bestemt seg for å skifte transformator akkurat på lille julaften, og da var det bare å være effektive for ikke å slippe ut all varmen de hadde spart på. Vi samla opp all bagasjen rett utafor døra, og da den gikk opp, var det bare å lempe inn så fort som mulig. Heldigvis kom det flere folk utover som hjalp til med å holde huset i beboelig tilstand. Verre var det med kakaoen som skulle kokes, så vi erstatta kakaoen med melk og vann (som vi forøvrig så minimalt av da vi skulle helle oppi koppene - utrolig nok ikke så mye søl).

Mamma i mørket med en litt for full kopp:

Noen av folka i Ottestad lille julaften:

Julaften formiddag blei tilbragt sammen med kusina mi, Katrine, på stallen Atlungstad. Vi tok masse bilder av hestene før vi salte på Shiba og tok med henne ut. Katrine hadde på seg den fine bunaden sin (Hedmarksbunad 1935), så jeg tok en del bilder av dem i snøen. Etterpå blei det noen julenissebilder, men så sa det stopp. Med neglsprett og følelsesløse tær løp vi tilbake til stallen og dro hjem til det nå varme huset.

Noen av hestene på Atlungstad:

Shiba og Katrine med kalde fingre: 

Etter litt pynting og hårfiksing kasta vi oss i bilen for å kjøre til kirka. Vi (dvs. jeg) kjørte veldig pent og rolig, men da vi kom inn på den smale veien opp til kirka, syntes jeg bilene kom nærmere og nærmere. Jeg la meg litt ut, men det var "litt" for mye. Hjulet kom utafor veien, og jeg fikk det ikke opp igjen. Dermed sto vi i grøfta med snø over hele bilen. Jeg skal ikke klage på snøen, men den passa ikke helt inn på denne turen. Når man ikke ser hvor veien slutter p.g.a. mye snø, og heller ikke ser noe ut av rutene når man har lagt seg til i grøfta, er det vel en selvfølge at man blir litt usikker på hvor man skal. Ja, det var altså rett før kirka, og mamma kom med et oppgitt "Heidi Marie, da... Jaja, det var den kirka" Men vi gikk ut og dytta (mamma satte seg bak rattet og jeg var med på å dytte - fikk hjelp av en snill dame også), og mamma var kjempeklar for å komme ut på veien igjen. "Jeg kan ikke se at hu spinner noe i det hele tatt, jeg", sa dama som hjalp oss med å dytte. "Mamma, har du tatt av brekket?" En lang pause.. Klikk! Ja, det var bedre. Vi kom oss opp på traktorveien rett foran oss og ut på veien igjen - og litt fortumla inn i kirka. Bilen fikk ikke noen skader bortsett fra et motorrom fullt av snø, og noen felger og hjul vi absolutt ikke fikk ut snøen fra. Nå er heldigvis bilen friskmeldt, men bosoa i grøftekanten består.

Meg, pappa og mamma ved julemiddagen:

Første juledag var vi hos Bobbo og Beste (les: Mormor og morfar) på koldtbord med de fleste i familien på morssida mi.

Pappa og mamma ved den nydelige maten:

Vi hadde noen fotoshooter for å ha noen bilder til venner og kjente utenfor og i familien, og det blei jaggu meg noen i tillegg til det også.

Onkel Vidar og meg:

Bobbo, mamma og Beste:

Andre juledag begynte med aking på høyt nivå sammen med Katrine. Vi var på Tarzanhaugen og andre plasser vi fant det anvendelig å ake, men da det ikke var nok, kasta vi oss selv utfor bakken og rulla nedover i rasende fart. Om vi blei svimle? Ja, gjett'a! Det er ikke akkurat en slak bakke vi valgte for dette formålet.

Vi spiste middag hos bestemor og bestefar på kvelden, og fikk til og med hilst på onkelen til mamma, Frank, og onkelen min på farssida, Jan.

Pappa, meg og bestemor:

Før vi dro tilbake til Oslo, måtte vi en tur til Brummundal for å prøve bunaden min, som vi bestilte i høst som min 20-årsgave. Vi dro en halv time før vi skulle være der for å ha god tid, men fant fort ut at vi hadde bomma på tida i den positive retning. Så satt vi der i bilen og lurte på om vi skulle gå inn eller vente i 20 minutter. Vi kunne komme mellom 12.00 og 14.00 en gang, så vi følte oss passe morsomme der vi satt i bilen utafor huset allerede 11.40. Hun så oss i vinduet og lukka opp døra etter en stund, så vi fant ut at vi fikk gå inn og smile oss ut av det. En vellykka prøving der kun skjørtet og blusen måtte gjøres litt med.

Sydama og meg med bunaden: