Hva er din grense for toleranse? Hvor langt skal man la det gå før man griper inn? Og hvor langt skal man selv gå for å hjelpe andre når man kan risikere skade på seg selv?
Mannen kommer litt ustø inn i T-banevogna og skal til å sette seg. Han mister balansen litt for fort til å reagere noe annerledes enn å gripe fatt i beinet til sidemannen. Han smiler unnskyldende til gutten og setter seg bedre til rette. Gutten reiser seg fort og setter seg på andre siden av gangen der resten av vennene befinner seg. De diskuterer noen minutter før gutten vender seg til mannen igjen og sier en smule frekt at det ikke er akseptabelt å ramle ned sånn på ham. Forklaringen som blir avgitt ser ikke ut til å tilfredsstille gutten, og lydnivået stiger raskt. Vennene reiser seg også.
- Walla, ikke tro du kan ta på pikken min ustraffa! Lø ass. Gutten slår. Det er et ganske hardt slag som treffer mannen i ansiktet.
- Det der gjør du ikke igjen! Mannens pekefinger er ikke så langt unna øyet til gutten nå, men avstanden mellom dem blir ikke større av den grunn. Passasjeren i samme seteseksjon griper fatt i den andre armen til mannen for å minne ham på at de bare er gutter, men når han må av på neste stasjon, braker det løs igjen.
- Hva er det du tror du kan gjøre, hæ? Gutten reiser seg og får resten av gjengen med på kjeftinga. De begynner å skrike om å ha respekt for andre folk, men ser ikke ut til å komme til noen enighet. Mannen prøver, litt overgestikulerende, å forklare at han absolutt ikke har tatt på noens edlere deler. Nå reiser han seg også, og bestemt tar han to raske skritt mot gutten – fortsatt med pekefingeren mot øynene hans.
Det er en av de andre guttene som slår først denne gangen. En høyre hook setter mannen ut av spill, og like etter kommer et hopp fra en annen etterfulgt av et spark. Mannen faller ned på setene før han ramler ned på gulvet. Videre kommer det flere slag og spark fra flesteparten i gjengen.
- Nå holder dere kjeft og setter dere der! Utbruddet hennes kunne høres gjennom hele T-banen. En eldre dame hadde tydeligvis fått nok av bråket og ville ta affære. Hun river i guttene og får dem til å holde seg unna lenge nok til at føreren i vogna får kommet ut og orientert seg om situasjonen. Han ber gjengen om å gå bak i vogna for så å ta seg av mannen. Det blir så forsikra fra mannens side at han er uskadd, så turen fortsetter.
Ei jente fra gjengen som satt igjen da gutta banka opp mannen, slapp å flytte på seg, og like etter T-banen begynner å bevege på seg, får hun selskap av mannen. Gutta bak i vogna ser dette, og rett før T-banen ankommer ”Furuset”, går de igjen mot mannen for å yppe seg. Denne gangen blir han sittende uten å si noe. Han tar imot kritikken ved å ha prata med jenta, og etter at gjengen har forlatt vogna, kommer føreren nok en gang ut for å høre med mannen om alt går bra. Han sier det ikke er noe problem, og så går han også av på stasjonen.
Gjengen har bare kommet halvveis opp i trappa fra perrongen før de finner ut at mannen følger etter dem. Det siste som kan høres før T-banen forlater stasjonen, er noen skrik, en rå latter og løpende trinn i trappa.
Heidi Marie Kringsjaa Skallerud, 09.10.10
Vann er tykkere enn blod
Vannet ligger og godgjør seg i skoa. Det venter bare på å få trengt lenger innover mot tærne, og det er kun for å få gjort hele sokken gjennomvåt så fort som mulig. Jeg gruer meg; ikke fordi jeg blir ordentlig våt, men fordi jeg nettopp har dusja etter treninga, og allerede har bytta til noen forbaska sokker som skulle holde seg tørre resten av dagen. Snart er det vel på’an igjen.
Jeg kvier meg litt foran en vanndam. Blir de ikke større og større for hver time som går? Hvis jeg skulle svart korrekt på det, ville det vært et tydelig ”ja”. Det har seg nemlig sånn at når det blir varmegrader etter et ganske stort snøfall over natta, smelter det til vann. Hvorfor kan ikke kulda holde seg her lenger enn maksimum to dager? Er det for mye å forlange at det også her skal være vinter iallfall ei uke i året?
Hoppet er akkurat ikke langt nok til å komme seg helskinna over dammen. Litt mer vann fra eller til spiller vel ingen rolle, så jeg putter henda i lommene og tusler videre. Det skråner nedover mot veien der garasjene ligger, så jeg labber oppover på plassen for å unngå å subbe i vannet som stadig stiger.
Det er ikke så lett å se hva som kommer imot meg, men etter å ha sett lysa, må det vel være et kjøretøy på fire hjul. Plutselig begynner det å hvine i hjula, og jeg sperrer opp øya. Etter farta å bedømme, skulle ikke denne bilen ha vannplana nå, men når jeg får øye på sida av bilen, skjønner jeg at han må ha satt opp farta for å få til noe sånt som dette. Skrensinga opphører ikke, og den begynner å vingle enda mer. Det er under en meter til garasjeveggen bak meg, og jeg klarer ikke å bestemme meg i hvilken retning jeg eventuelt skulle ha løpt. Det ender med at jeg blir stående.
Spruten står fra hele den ene sida av bilen, og jeg står hjelpesløs og tar imot. Sølevann fra veien blir skjøvet av bilen som en skuffe mot meg, og jeg snur meg vekk så fort jeg kjenner isvannet i ansiktet.
Bilen sier ikke noe mer, jeg beveger meg ikke, og resten av plassen ligger øde i mørket. Så starter motoren opp igjen, lysa finner veien ut på veien, og jeg åpner øya. Skal han bare kjøre videre etter nesten å ha kjørt meg ned? Skal jeg stå igjen forlatt og klissvåt mens de får kjøre av sted? Jeg løper etter og får slått til bagasjelokket med en fulltreffer. Han må ha hørt det ganske godt, for snart rygger han inn på plassen igjen og åpner døra.
”Hva er det du driver med?” Han smeller igjen døra, og henda hans er fortsatt urolige. ”Ødelegger du bilen, må du betale for det!” Jeg ser inn i to mørke øyne og løfter haka. ”Hvorfor stopper du ikke for å si noe når du nesten har kjørt på meg? Skal jeg bare ta imot søla så du får kjøre videre?” Svaret lar seg vente på. Jeg legger arma i kors og er ikke raus med blunkinga. ”Hva sa du? Skal ikke jeg få kjøre videre når du endelig har fløtta deg ut av veien? Trur du at du eier, eller hva?” Han spytter mot meg. ”Neste gang får du være mer forsiktig, vettu. Veit ikke hva som skjer da.” Hva som skjer da? Hva mener han? Jeg prøver meg; ”Er det en eller anna form for trussel, eller?” ”Hva sa du? Ber du om bank, skal du få.”
Det første slaget var det verste. Nå går det bedre. Jeg kjenner ikke smerten lenger, og får sneket meg unna de fleste som er retta mot nesa og munnen. Noen slag får jeg returnert, men ikke på langt nær så mange som jeg kanskje burde. Det hadde vært lettere i ringen, for her er lyset så dårlig at jeg ikke får sett hvilken arm som kommer med det neste. Kanskje jeg skulle ha tatt noen kombinasjoner for å få ham litt på avstand? Etter to forsøk gir jeg opp. Kroppsslaget i stad tok virkelig knekken på høyresida mi. Jeg setter opp guarden, men til ingen nytte. Han er for sterk.
Slagene kjenner jeg godt, men det er ikke lenger mulig å si hvor det neste kommer. Det renner kaldt og varmt om hverandre nedover kinna mine, og jeg kan heller ikke se om det er blod eller regnvann som drypper på bakken. Jeg prøver å tørke det bort med ermet, men da svir det bare enda mer. Jeg fører fingra opp i stedet og kjenner at det er klissete og mykt rundt øyet. Han ser sitt snitt til å slå igjen, og ikke lenge etter ligger jeg på bakken. Flere slag kommer og jeg får ikke reist meg før det første sparket. Han virvler opp litt vann i samme slengen, og det er egentlig rart hvor lite han bryr seg om det. Burde ikke han også vært våt og kald nå? Jeg krymper meg inn i fosterstilling og prøver å få igjen pusten. Kanskje det hjelper å lukke øya?
Jeg ser for meg det fine takvinduet på hemsen som var dekka av snø i dag tidlig. Den gode og varme senga mi som holdt på meg helt til klokka ett på formiddagen i dag. Kanskje jeg bare skulle ha ligget der ”litt” lenger? Noe renner nedover låret mitt; er jeg blitt en sengevæter? Jeg får ikke pusta inn lenger. Kanskje jeg sovner igjen.
Heidi Marie Kringsjaa Skallerud, 05.01.11
Vennskap på godt og vondt
Barndommen former deg til den du er i dag. Den kommer igjen for å minne deg på hvor langt du kan gå, hva du kan takle og hva du skal gjøre for ikke å gjøre deg for sårbar.
Husker du den gangen du fikk venner som brydde seg om deg - som du iallfall trodde? Den gangen dere gjorde ting sammen som gjorde deg glad. Alltid var det noen å le med eller finne på sprøe ting sammen med, men var det akkurat dette vennskapet som skulle vise deg livet sånn det er i dag - i den virkeligheten vi lever i? Hvordan skal du kunne vite hva du kan gjøre og hvem du kan snakke med uten at dette skal henge over deg i evig tid?
Da du var barn og ikke trengte de mest fortrolige samtalene med vennene dine, var det heller ikke et så stort problem at de kom til overflaten. At vedkommende som tilfeldigvis kom til å si det, beklaget så mye og smilte med dådyrøyne like etterpå, var det heller ikke så lett å refusere. Dere lekte videre og glemte det hele. Det er verre nå. Du lærte allerede da at det ikke var lett å stole på "venner". Det de sa de ikke skulle eller skulle gjøre, var ikke alltid stemte.
Fundamentet til vennskap og andre forhold bygger på erfaringer du har gjort hele livet. Ettersom tida går, blir du mer klar over hva det innebærer å kunne stole på mennesker og være fortrolig med dem. Hvilke typer mennesker det er lett å være sammen med bare for å ha det gøy eller gå ut med, og hvilke du kan sitte og prate med uten å få den pinlige pausen med stillhet - der du skulle ønske du hadde hatt noe fornuftig eller morsomt å si som den andre personen hadde beundra deg for. Det finnes også relasjoner som kun bygger på dette med å være i aktivitet og dra på fester, men hvordan skal disse opplevelsene kunne gi deg noe seinere i livet? Det er ikke så lett å sette seg ned og tenke over hvilke berikelser disse sammenkomstene har gitt deg, men hva med å begynne å tenke over hva du foretar deg? Hva og hvem du virkelig setter pris på, og ikke minst hvem du kan gjøre de tåpeligste ting med uten å føle deg ille til mote. Det å gå hjem fra en venn uten å måtte tenke på om du var morsom nok eller så bra nok ut, er vel en bekreftelse i seg selv.
Når du blir såret i dag, er det vanskeligere å tilgi. Det er bare sånn. Selv om du feier det hele bort med en håndbevegelse, er det ikke glemt. Du kommer til å ha en hake ved denne personen. En hake som viser til noe negativt som denne personen har foretatt seg. Selv om det skulle vise seg at denne personen har endra seg og attpåtil er å stole på igjen, er det fortsatt ikke full fortrolighet som har heist flagget.
De resterende folka som du aldri har tvilt på et øyeblikk og som tar deg for den du er, ikke den du utgir deg for å være, er de ekte vennene som beriker livet ditt. Selv om det skal gå lange perioder mellom hver gang dere sees, er det akkurat som om dere aldri har vært borte fra hverandre.
Tenk på dine forhold til menneskene rundt deg og ta deg tid til å takke de som har vist deg virkelighetens verden, enten det er de negative eller positive opplevelsene du har fått erfare. Det betyr bare at du har fått mer visdom til å takle livet videre.
Barndommen former deg til den du er i dag. Den kommer igjen for å minne deg på hvor langt du kan gå, hva du kan takle og hva du skal gjøre for ikke å gjøre deg for sårbar.
Husker du den gangen du fikk venner som brydde seg om deg - som du iallfall trodde? Den gangen dere gjorde ting sammen som gjorde deg glad. Alltid var det noen å le med eller finne på sprøe ting sammen med, men var det akkurat dette vennskapet som skulle vise deg livet sånn det er i dag - i den virkeligheten vi lever i? Hvordan skal du kunne vite hva du kan gjøre og hvem du kan snakke med uten at dette skal henge over deg i evig tid?
Da du var barn og ikke trengte de mest fortrolige samtalene med vennene dine, var det heller ikke et så stort problem at de kom til overflaten. At vedkommende som tilfeldigvis kom til å si det, beklaget så mye og smilte med dådyrøyne like etterpå, var det heller ikke så lett å refusere. Dere lekte videre og glemte det hele. Det er verre nå. Du lærte allerede da at det ikke var lett å stole på "venner". Det de sa de ikke skulle eller skulle gjøre, var ikke alltid stemte.
Fundamentet til vennskap og andre forhold bygger på erfaringer du har gjort hele livet. Ettersom tida går, blir du mer klar over hva det innebærer å kunne stole på mennesker og være fortrolig med dem. Hvilke typer mennesker det er lett å være sammen med bare for å ha det gøy eller gå ut med, og hvilke du kan sitte og prate med uten å få den pinlige pausen med stillhet - der du skulle ønske du hadde hatt noe fornuftig eller morsomt å si som den andre personen hadde beundra deg for. Det finnes også relasjoner som kun bygger på dette med å være i aktivitet og dra på fester, men hvordan skal disse opplevelsene kunne gi deg noe seinere i livet? Det er ikke så lett å sette seg ned og tenke over hvilke berikelser disse sammenkomstene har gitt deg, men hva med å begynne å tenke over hva du foretar deg? Hva og hvem du virkelig setter pris på, og ikke minst hvem du kan gjøre de tåpeligste ting med uten å føle deg ille til mote. Det å gå hjem fra en venn uten å måtte tenke på om du var morsom nok eller så bra nok ut, er vel en bekreftelse i seg selv.
Når du blir såret i dag, er det vanskeligere å tilgi. Det er bare sånn. Selv om du feier det hele bort med en håndbevegelse, er det ikke glemt. Du kommer til å ha en hake ved denne personen. En hake som viser til noe negativt som denne personen har foretatt seg. Selv om det skulle vise seg at denne personen har endra seg og attpåtil er å stole på igjen, er det fortsatt ikke full fortrolighet som har heist flagget.
De resterende folka som du aldri har tvilt på et øyeblikk og som tar deg for den du er, ikke den du utgir deg for å være, er de ekte vennene som beriker livet ditt. Selv om det skal gå lange perioder mellom hver gang dere sees, er det akkurat som om dere aldri har vært borte fra hverandre.
Tenk på dine forhold til menneskene rundt deg og ta deg tid til å takke de som har vist deg virkelighetens verden, enten det er de negative eller positive opplevelsene du har fått erfare. Det betyr bare at du har fått mer visdom til å takle livet videre.
Heidi Marie Kringsjaa Skallerud, 22.03.11
Heidi Marie Kringsjaa Skallerud, 04.09.12
Nattens skudd
Det er ikke lett å være annerledes. Å skille seg ut i
mengden. Det er rett og slett farlig – livsfarlig. Blir du noen gang tatt for
ikke å være som resten, er det ryk og reis – eller løp for livet uten å bli
truffet. Truffet av vonde ord, spytt, slag eller i verste fall kuler. Du kan
aldri være sikker på når startskuddet går, men etter lang erfaring, hvis du er
så heldig å overleve, lærer du når du må se deg ekstra godt over skulderen.
For lenge siden var jeg med på å bygge en slags hytte i skogen
sammen med guttene. Vi dro med oss planker og tøystykker og lagde flere rom
innunder granbar og trær. Det var der vi kunne være trygge. Iallfall trygge nok
til å leke en stille lek de andre hadde lært av brødrene sine. Først var det
stua. Der skulle vi sitte ved siden av hverandre på en provisorisk sofa av
stubber for å prate. Etter en stund, en meget kort en, hadde de fått nok og
ville bevege seg videre i leken – til soverommet. Vi hadde lagt ut noen gamle
gardiner på jordgulvet for å vise hvor senga var, og ettersom dette rommet ikke
akkurat var så stort, var det blitt en uskreven regel at jeg måtte ligge på
toppen; av den enkle grunn at jeg var lettere enn dem. Det jeg i etterkant
skjønner kunne ha vært en farlig affære, betydde ikke så mye den gangen. Det
var det vi gjorde og der vi kunne være – uten å være redde for at noen hadde
fått det for seg at vi trengte å jages. I hytta var vi beskyttet fra alle som
trengte å få utløp for raseriet sitt.
Etter som tiden gikk, fant vi ut av lekens realitet. Det ble
til noe vi ikke snakket om, og som jeg måtte gjemme meg unna. Både fordi guttene
ikke ville slutte å møtes i skogen, men også fordi andre og eldre gutter fant
det for godt å bli med uten invitasjon. Noen ventet til og med utenfor hjemmet
mitt helt til jeg skulle ut et ærend. Da var det ofte jeg ikke kom meg fort nok
unna. Gjemmestedene mine ble etter hvert kjent, og ropte jeg om hjelp, var det
ingen som torde å komme ut i frykt for selv å bli gjort til offer for det som
måtte skje der skriket kom fra. Jeg var etterlatt til tilfeldighetene og
murveggene. Murvegger var visst noen fine støtter. De lot meg bli klemt opp mot
dem gang på gang uten å svikte. Noen ganger tenkte jeg at de ga meg en klem som
for å trøste meg, men den kalde og ru overflaten viste ikke tegn til
medfølelse.
---------------------------------
Jeg så på henne bare en kort stund før jeg dro min vei.
Ingen forklarte meg hva jeg skulle gjøre eller hva som hadde skjedd med kroppen
min, men jeg visste at jeg måtte dra min vei. Det kunne ikke skje igjen, og jeg
måtte komme meg bort fra dette stedet.
Etter noen dager traskende rundt i varmen, fant jeg
redningen. En jente, som kanskje kunne være litt eldre enn meg, satt i en
sidegate og så ut på trafikken. Jeg lurte på om hun ventet på noen, så jeg
satte meg ved siden av henne og fikk i gang en slags samtale. Hun ville ikke si
mer enn nødvendig, men jeg tror hun fort skjønte at jeg trengte hjelp, for da
hun reiste seg for å gå inn, spurte hun om ikke jeg kom.
Dager og uker gikk, og vi kom oss gjennom livet så godt vi
kunne. Hun lærte meg hvor man kunne lete etter mat og klær, og hvordan man
skulle komme seg unna gjengene. Hun hadde smutthull de ikke visste om, og når
vi var kommet inn i et av dem, var vi trygge – for den gangen. Slik kom vi oss
gjennom dagene helt til noen i en gjeng hadde fått seg et nytt våpen og skulle
prøve det ut mot rivalene. Da var det var ikke lenger bare vi som ble jaget,
men også jakten på gjengmedlemmer ble satt i gang. Den kvelden var det
vanskelig å komme seg unna, men vi smatt inn i en mørk oppgang akkurat i tide
til å se våpnene skinne i det svake månelyset.
Etter de hadde rundet et hjørne, gikk vi rolig ut fra
gjemmestedet vårt og bega oss til det stedet vi kunne kalle et hjem. ”Rundt det
hjørnet der, og så er vi trygge”, tenkte jeg selvsikkert og var fornøyd med at
vi hadde klart oss gjennom enda en dag. Det var før hjørnet. Idet vi rundet det,
var det klart at vi på ingen måte var ferdige med dagen. Der skjøt de og kastet
steiner om hverandre, og før noen av oss oppfattet hva som skjedde, hørte jeg skjærende
skrik da en kule traff henne i beinet. Jeg dro i armen hennes, men hun bare
ropte til meg at jeg måtte løpe. Skulle jeg la henne ligge igjen her på gaten
klar for å bli tatt av ulvene? Jeg dro henne med meg noen meter tilbake rundt
hjørnet, men så måtte jeg gi slipp. Hvis jeg noen gang skulle ha en sjanse til
å se en ny dag, måtte jeg løpe – for livet.
Jeg siktet mot månen og nøt det klare lyset. Beina ble
lettere og lettere, og til slutt fløy jeg av gårde. Vekk fra våpnene, vekk fra
guttene og vekk fra de desperate skrikene hennes. Skuddenes brøl ble lengre og
lengre unna, og til slutt hørte jeg verken skrik, brøl eller skudd. Dette ble
nattens siste skudd for min del. Nå trenger jeg ikke å være redd lenger.
Heidi Marie Kringsjaa Skallerud, 04.09.12