Nå har jeg fått et ganske stort problem som har begynt å forfølge meg. Det har seg nemlig slik at jeg slappa av på lørdag etter en stressende fredag, men nå tror jeg så sannelig at jeg har fått overfylt energilageret mitt. De siste nettene har jeg ikke fått sove før minimum to timer etter jeg har lagt meg. Det er ikke sånn at jeg ikke er trøtt - det er bare det at kroppen min gjerne kunne ha løpt et maraton før den hadde blitt sliten nok til å kunne sove. Jeg tenker på alt og ingenting, og jeg har også prøvd å tvinge meg selv til å ligge i en stilling til jeg sovner (dette glemmer jeg da selvfølgelig etter en liten stund med "dag"drømming, og så er det på'an igjen med å snurre rundt), men det er liksom ingen hjelp å finne noe sted.
I går sto jeg opp relativt tidlig (vil si at kl.10.00 en søndag morgen ikke er så seint akkurat) for å kunne bli trøtt nok til å sovne med en gang jeg hoppa i seng, men hva skjer med stakkars lille meg som går trøtt og sliten opp trappa for å legge seg i den gode senga? Jo, det går rundt, det blir kaldt, det regner og bråker på vinduet i taket, jeg legger hodet i alle mulige vinkler for å unngå det verste bråket, jeg sovner noen minutter, våkner av en ny regnskur og veit til slutt rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Dagen hadde jeg brukt til å pusse vinduer og speil, tørke støv over alt, vaske klær, badet, kjøkkenet og hele rommet mitt, men fortsatt var ikke kroppen min fornøyd nok til å kunne sovne de første to timene etter jeg hadde lagt meg. Hvorfor skal denn lille nødvendigheten i et liv ha så stor betydning? Hvis man sover for lite, får man problemer med tretthet og andre uhyggelige fenomener skjer med kroppen - hvis man sover for mye, blir man også trøtt, giddaslaus, men her noen andre fenomener av uhyggelige slag (det kan jo hende man ikke sovner igjen på noen dager).
I dag skulle jeg trene på en morgentime med Line Marie i "Spicheren", men jeg vurderte også sterkt å kutte den ut fordi jeg ikke hadde fått sove så mye i natt (det var vel ingen bombe?). Det var det dummeste jeg kunne ha tenkt på i dag, for denne timen var den mest slitsomme morgentimen jeg noen gang har hatt. Og så utrolig glad Line Marie var. Hun smilte og tulla, og var rett og slett spinnvill. I tillegg til en supermorsom time, var det også gøy at jeg hadde fått med meg Adriana, en utvekslingsstudent fra Sveits, til akkurat denne timen. Hun syntes den både var anstrengende og morsom, og etter styrketreninga på slutten, var vi begge to utslitte.
Nå har jeg nettopp lest litt om bloggverdenen, og jeg har funnet ut at det er et sted man kan registrere bloggen sin og finne ut hvor mange lesere man har, så det skal jeg nå gjøre:
Step 1: Sette inn denne teksten og linken i et innlegg:
Jeg har forresten registrert meg på Bloggurat.
Step 2: Så skal jeg registrere en forside for bloggen min
Step 3: Deretter skal jeg klikke på linken - og jeg er i gang
Da får jeg prøve ut dette før jeg fortsetter med leksene.
Herr Weibel (litteraturlæreren min), var også fornøyd med noen av svarene mine under forelesninga i dag - jippi! Vi analyserer nemlig "
Momo" av Michael Ende, og den er bare nydelig. Ei jente, som kommer fra ingenting, bosetter seg i et gammelt amfiteater (hun vil ikke bo hos noen i den lille landsbyen, selv om de bestemmer seg for å forsørge denne lille jenta), og blir fort midtpunktet for befolkninga. Hun er nemlig den eneste som har nok tid til å lytte til alle problemene folk kommer med, rette opp i kangler osv., og til slutt skriver Ende, at uttrykket "Gå bare til Momo", var like vanlig som hvilket som helst anna hverdagsuttrykk. Hvis det oppsto uenigheter, eller når noen ikke visste råd, besøkte de da Momo. Hun var den beste lytteren man kunne finne i historiens spillerom.
Sånn ser boka mi ut:
Hva er tid? Hele
romanen spiller rundt dette spørsmålet. Denne jenta hadde massevis av tid, men hva var det som gjorde at hun var så mye bedre enn de andre barna i gata? Hun satt på muren i amfiteateret og prata med menneskene som kom på besøk, hun fant på nye leker å leke sammen med barna, og hun ble til slutt det viktigste faste holdepunktet i livet til denne landsbyen. Dette merkes ekstremt godt når hun en dag forsvinner. Det kommer noen grå menn med sigarer i munnen for å samle inn tid til tidsparekassa, og de får alle til å gjøre ting litt fortere, for så å få litt ekstra tid til å sette inn i tidsparekassa. Etter at de har fått høre at nettopp Momo har nok av dette, sendes noen menn for å få tak i denne mystiske jenta. Men tida er på hennes side. Mister Secundus Minutus Hora, som bor i Ingenstedsgata, sender en skilpadde (som har digitalt skall - der vises alle beskjeder fra den) for å hente Momo, og ettersom det ikke er noe tidsbegrep i denne andre verdenen, har hun plutselig vært borte noen år fra den "virkelige" verden. I mellomtida har alt blitt modernisert, og det er ikke lenger noen som har tid til Momo, og dermed vil hun finne ut hvorfor. Det viser seg at de grå mennene som hadde stjålet fritida til menneskene, var blitt mange. Momo klarer så å komme inn på et møte hos dem for å kreve tilbake all tida de har tatt. Hun lykkes ved å få slutt på alle sigarene (som inneholdt de tørkede bladene til menneskenes tidsblomster) - og ved at de forsvinner, går også mennene i oppløsning. Derfor har boka også et andre navn, nemlig: Den besynderlige historien om tidtjuvene og om barnet som bragte tilbake den stjålende tida til menneskene.
Tid er vel noe vi har opplevd, noe vi nå lever i, og noe som en gang kommer til å skje. Vi har jo målemeteret klokka. Den måler hvor lang tid det har gått i et bestemt forhold til tall, vi har historietida som forteller handlinger som har hendt, og vi har også tidsmålingssystemer i naturen med månen, årstidene og alt anna vi kan se. Men hva er egentlig tid? Det er vel hva vi selv opplever, hva vi tenker på og hva vi bestemmer oss for å gjøre når. Jeg tror at vi alle har en egen tid der alt ville ha gått i et tempo som passa til en selv - riktignok hvis vi ikke hadde hatt klokka. Hvis vi hadde sammenligna en stamme fra jungelen og en fra ørkenen, ville nok disse sett på tida helt annerledes. En av dem ville helt sikkert ha fått ting unnagjort fortere enn den andre, og jeg tror det er sånn vi mennesker nå tilpasser oss klokka. Jo mer vi har å gjøre, desto mer forter vi oss. Vi stresser gjennom dagene og har egentlig minimal tid til bare å leve. Og hvis vi går tilbake til steinalderen: Var de virkelig så ulykkelige uten å vite alt det vi veit i dag? Kunne vi ikke bare fortsatt å leveprimitivt nok til å overleve og ha det bra? Vi har utvikla oss ekstremt de siste åra, og verre skal det nok også bli. De som kommer til å begynne på skolen om 50 år, veit nemlig ikke at de har uoppnåelig mye å lære. Alt som har skjedd innen forskninga, historien som nå kan læres mer nøyaktig (ettersom nyere historie kan skrives ned), og alle andre fag der man har funnet ut av ting og gått dypere ned i betydningen eller opprinnelsen - og hvem veit; kanskje menneskene en dag kan reise til Pluto med nok oksygen og kun en ti års tur hver vei?
Jeg trenger tid til å sove, spise, trene, finne på ting med venner og være på skolen, men hadde det ikke vært lettere om klokka hadde fulgt meg, og ikke omvendt? Da hadde man faktisk fått tid til alt - selv det man alltid "skulle ha gjort".
