Johka til salgs igjen, og en tur i nærområdet

Hvordan kan livet være så urettferdig? Alt jeg hadde snudd ryggen til og prøvd ikke å tenke så mye på, kom visst tilbake. Johka, hunden jeg hadde i fjor på Øytun Folkehøgskole, blei tjuvparra (men det var ukjent far, så de blei tatt), og blei så fostermor til noen andre valper oppe i nord. De skulle kanskje overta Johka i tillegg til å ha valpene, og hvis de ikke skulle ha henne, skulle de spørre noen de kjente om de ville kjøpe henne. Dermed trodde jeg at jeg var sjanseløs, og innså nederlaget.

Ettersom jeg ikke fikk noe endelig svar på om jeg kunne ha henne, flytta jeg til Kristiansand for å studere (livet går jo videre, og jeg kunne ikke stå på "stand by" for å vente på at de folka skulle bestemme seg), men i dag forteller Harald at ingen av de folka ville ha henne allikevel - de hadde nok med valper. Dermed sto jeg overfor et dilemma: Skulle jeg si JA (som jeg så inderlig hadde lyst til), prøve å finne meg et sted uti gokk for å kunne få lov til å ha hund inne, eller som verst var; skulle jeg flytta og slutta på skolen fordi det hadde blitt for langt unna skolen ELLER skulle jeg se realiteten i det hele; at jeg har en super leilighet som ligger meget sentralt, men husdyr her er totalforbud (jeg har søkt om disp., men det var ingen hjelp der ettersom noen andre i blokka kan være allergisk), herlig samboer som hjelper meg utrolig i studiene, og jeg har en ganske lav månedsleie for å bo på Lund (her bor fiffen i Kristiansand ble jeg fortalt da jeg skulle skrive under kontrakta) - hva gjør man da? Det endte med at jeg ringte mamma og gråt meg igjennom det - jeg visste egentlig at det ikke kom til å gå, men jeg måtte bare forsikre meg om at den ubarmhjertige Heidi Marie ikke var helt på villspor. Deretter fulgte en time der jeg gråt med igjennom "henge-opp-ferdigvaska-vask". Sendte Harald en melding der jeg forklarte dilemmaet og hva jeg hadde bestemt meg for. Jeg håper så inderlig at Johka finner et godt hjem med en kjempekoselig familie, men i hjertet mitt kommer hun alltid til å forbli min.

Meg og Johka i påska:



Johka fikk nemlig lov til å være med meg hjem to uker rundt påskeferien for å bli litt kjent hjemme hos meg, men etter masse tull, trusler mot meg og hold av husky som utehund, blei hun igjen i Alta ved skoleslutt. Jaja, kanskje det aldri var meninga at jeg skulle ha henne, selv om det ikke er noe anna i hele verden jeg hadde hatt mer lyst til. At livet skal være så vanskelig! Mamma skreiv noe vakkert på sida mi på facebook:  Livet skal visst ikke bare være en dans på roser..... av og til stikker det i hvert fall frem en del torner vi er nødt til å trå på.... for å komme videre..... ♥♥♥ Å, da måtte jeg bare gråte enda mer. Huff, nå er jeg sint, lei meg, skuffa over livets gang og utmatta etter disse timene som hjernekapasiteten har jobba på spreng. Klokka stopper aldri å gå selv om den noen ganger skulle ha hatt nok av grunner til å gjøre det...

Du er så nære, men jeg ser fortsatt de andre i det fjerne:

Meg på tur i Bertesbukta:

Dette er noen bilder fra tors. 9. sept. da jeg tok meg en tur alene i nærområdet med kameraet mitt.

Fuglene kom ganske nærme:

Spiser av blomstene:

Hopp og sprett:

En fin blåklokke:

Veps:

Her bor jeg - ROLIGHEDEN: