Sylvi i Oslo og Kielferga til Kiel

Rett etter skolen på torsdag tok jeg turen til Oslo, og denne gangen blei det ”Mean girls” som skulle følge meg oppover. Den er om ei jente som flytter fra Afrika og begynner på skolen (hun har bare fått hjemmeundervisning hittil). Hun blir tatt inn i ”plastikk”-gjengen, får oppleve åssen det er å være populær på skolen, men glemmer helt hvordan den virkelige og selvsikre jenta inni henne var. Hun blir da en virkelig plastikk-berte som klarer å ødelegge mye rundt seg i tillegg til å bli likt. Heldigvis holder ikke dette på i så lang tid før det på et overraskende vis blir tatt hånd om. På T-banestasjonen på Jernbanetorget møtte jeg tilfeldigvis Marius, og vi prata om alt og ingenting hele veien hjem.

Meg i bussen:

Det var herlig å få sove til jeg selv våkna på lørdagsmorran, men jeg lurte virkelig på hva slags sted jeg våkna opp på. Det var ikke himmelen gjennom takvinduet jeg så, men et lavt skråtak. Munkebekken! Jeg tusla ned og spiste frokost før jeg og mamma tok banen ned i byen for å handle gave til vertsfamilien min i Kiel – det blei melkesjokolade med trollmønster på, seigmenn, ei bok om hva som er typisk norsk og ei hvit skål med en hjort i en skog utapå i brunt. Heidi R.J. var på vei hjem fra skolen og møtte meg med et blidt fjes på Egertorget. Det er så koselig å se kjentfolk tilfeldig på gata! Ettersom middagen skulle fine sted først etter klokka sju, fikk vi i oss en salat på vei hjem, og da vi gikk forbi Stortinget, fikk løven også smake litt.

Mater løven:

Mamma og meg:

Jeg har ikke sett Bill og Sondra på kjempelenge, og endelig passa det for alle sammen samtidig og samles til grilling (ja, vi griller året rundt – pappa måker bare vekk litt snø der grillen blir plassert). Bill kom rett fra jobben, og jeg fikk erfare åssen det er å bli satt i håndjern.

Meg og Bill:

Sylvi hadde kommet på besøk fra Sortland til Oslo for å være med på en konferanse på Lillestrøm, og hun skulle overnatte hos Kristine fra fredag til lørdag. Jeg dro til henne etter middagen, og Ane var også kommet seg dit. Vi så ”My sister’s keeper” og ”Raising Helen”, dansa Zumba (vel, strengt tatt var det bare jeg som dansa) og spiste mye godt utover kvelden. Litt seint blei det, men Kristine sovna under den siste filmen og fikk dermed sove litt lengre enn meg og Sylvi som skrudde av TV’en halv fem på morran.

Gale Sylvi:

Sylvi, Kristine og Ane:

Det var noen trøtte fjes som titta over dynekanten lørdag morgen. Kristine sto opp og lagde frokost mens jeg og Sylvi fikk lov til å sove litt lenger. Da jeg endelig kom meg opp trappa, var det en nydelig lukt av nystekte rundstykker som møtte meg – og to glade hunder.

Kristine kjørte oss til Oslo S der vi tok far vel og dro hvert til vårt. Jeg møtte Hanna på Color Line-bygget på Filipstad, og Maria kom litt seinere. Vi skulle vente der i litt over to timer før vi fikk lov til å gå om bord, så jeg hadde tatt med meg data og noen bøker for å ha noe å sysle med. Ikke visste jeg at jeg skulle bli skikkelig dårlig kun fem minutter etter vi hadde ankommet hallen. Mesteparten av tida brukte jeg da på do, så tidsfordrivproblemet kom jeg egentlig aldri til. For en tur dette skulle bli!

Lugaren:

Hvor stor er sannsynligheten for å treffe naboen din på Kielferga? Jeg tusla rundt i Tax free’n sammen med Maria og Hanna da vi utforska båten, og foran meg står plutselig Bodil og mannen Baltzersen. Jeg dro fra Kristiansand og de fra Munkebekken, og vi klarer da å komme på samma ferga til Kiel (som jeg tar for første gang i mitt liv) – stilig!

Fantasy shoppinggate:

Senere på kvelden så vi på et musikalshow, og det var utrolig hvor godt opp til orginalen de kunne synge – det var som å høre Celine Dion da hun ene lata som om hun var på Titanic. Dessverre fikk jeg bare med meg bruddstykker av showet, doen blei mitt alternative show. Jeg slutta med å kaste opp ca. klokka sju på kvelden, og da lå jeg og Maria i sengene våre og hørte på ”Torsdag kveld fra Nydalen”. Maria sovna omtrent med en gang hun la seg ned, Hanna hadde lagt seg for å høre på en lydbok, og jeg sov kun til programmet var ferdig for deretter å ta meg en dusj og hoppe i seng.

Musikalfolka:

Etter over tolv timer med søvn, var det tid for å stå opp. Vi pakka sammen sakene våre og bega oss ut i den store verden (les: Kiel). Da vi kom oss ut av ”lugarkortutsjekkinga”, sto familiene til Hanna og meg og venta på oss. Jeg kjørte med Marco, Sabine, Jesse og en venn av ham til et boligfelt hvor det bygges nye fine hus, og i et av dem skulle jeg bo.

De hadde ikke spist frokost ennå, og de venta også en frokostgjest, Rolf, så det vanka rundstykker og masse forskjellig pålegg da vi kom inn. Det var en underlig ostehøvel fra Danmark (Sabine kommer fra Danmark og snakker også dansk – greit at jeg uansett kan forstå dem) de hadde ved osten, og det var virkelig en utfordring å få den til å fungere som den trolig skulle.

Etter frokosten, gikk vi ut i det fine været og blei klissvåte og leirete oppover buksebeina. Vi gikk til universitetet for at jeg skulle kunne veien dit, og deretter til botanisk hage. Vi så på masse forskjellige planter og dyr (øgle, skilpadder, giftige frosker, kameleoner og forskjellige fisketyper) før vi tok beina fatt og kom oss hjem til det tørre huset. Jeg fikk spylt av leira på buksa i badekaret, hengt klærne til tørk og skylt av skoa litt før det var kirsebærkake med krem ”zum Kaffeetrinken”.

Giftig frosk:

Øgle av noe slag:

Jesse og Sabine ved skilpaddene:

Skilpaddene:

Fisk:

Noen kaktuser:

Buddygruppa i velkomstuka

Forelesningene begynner ikke før 10. januar, men ettersom jeg er en "buddy" (fadder for utvekslingsstudentene på UiA), måtte jeg møte opp ei uke før. Vi tok i mot de fleste på Rutebilstasjonen i byen, viste dem til de forskjellige studenthyblene, og hjalp dem ellers med praktiske ting.

UiA på ettermiddagen:

Tirsdag var "Orientation Day" der vi hadde praktiske opplysninger gjennom hele dagen, inkludert en omvisningsrunde på universitetet. Ei anna i buddygruppa viste oss taket på UiA, og der hadde jeg aldri vært før. Vi så utover hele kampus, og faktisk helt ned til byen.

På taket på UiA:

Jeg var så heldig å få oppgaven med å tilberede frokost, og etter en lang ferie, var det nokså hardt å stå opp klokka sju på morran. Det var ikke mye liv i kantina da jeg kom, og det viste seg fort at det var flere som sleit med å stå opp. Jeg la med ned på en benk mens jeg venta, og det var ikke lett å holde seg våken! Ingvild og Miriam kom etter hvert, og da blei det fart i sakene. Vi kutta opp frukt, la pålegg på fat og stilte opp juicekartonger og melkekartonger på bordet i et slags sebrastripete mønster (etter en lang diskusjon mellom Ingvild og meg). Vi fikk alt på plass i Lilletunstova mens stunentene var på vei inn i kantina, og det blei en vellykka frokost med nok mat. Det hadde vært for gæli å kaste all maten som blei til overs, så vi lagde matpakker av restene som studentene kunne ta med seg.

Ingvild etter vi hadde ordna maten:

Studentene ved frokosten:

Ettersom de fleste hadde minimalt med seg av kjøkkenutstyr, tok vi turen til Ikea på ettermiddagen/kvelden. Jeg blei gående sammen med Sarah fra Tyskland (som er et av buddybarna mine), og i tillegg til å hjelpe henne med å oversette og finne ting, fant jeg selv et stort smoothieglass, en ildfast form, to trakter og to bakeboller.

Sarah på Ikea:

Vi møttes nok en gang i Lilletunstova på onsdagen, men denne gangen til velkomstmiddag og quiz. Kjøttkaker i brun saus med poteter og ertestuing gikk en skeptisk gjeng i møte, men det var overraskende mange som likte det. Nok en overraskelse blei det da alle sammen fikk krone-is til dessert (jordbær, sjokolade eller non stop).

Meg og Sarah ved middagsbordet:

Bordet vårt:

Lilletunstova:

Jeg hadde gleda meg til quizen om Norge, så jeg blei dypt skuffa da det viste seg at ingen norske fikk lov til å hjelpe til med å svare på spørsmåla.

Quiz-teamet "Tigers":

Kantinepersonalet kom en tur innom oss og meddelte at vi fikk lov til å ta med oss dagens rester fra baguetteutsalget, og hva er vel mer fristende enn noen søte små reker som skriker til meg oppå et hav av majones innramma i salatblader? For å redde flest mulig fra den onde skjebnen i søppelkassa, tok jeg med meg to smørbrød som jeg spiste til kveldsmat mens jeg så på "Ondskan". Hanna har snakka med meg om den filmen før, så nå måtte jeg bare leie den - og noen andre filmer i samma slengen.

Rekesmørbrød og Ondskan:

Filmen omhandler en gutt som blir utvist fra alle skolene han går på, og den siste sjansen han får er å bli uteksaminert ved en internatskole for å komme seg på gymnaset. Når han finner ut hvordan skolen blir styrt og hva "kameratuppfostring" egentlig er, får han problemer med å holde seg i skinnet. Tidligere har han slått seg ut av frustrasjonen, men nå risikerer han ikke å bli utvist. Gjennom filmen får vi oppleve hvordan en ny gutt kan forandre et generasjonslangt skolemiljø bare på et år - og alle forferdelighetene han må igjennom for å oppnå dette.

Torsdagskvelden var tre av buddygruppene invitert til Ingvild på vorspiel, og med "OL-flokesangen" og ESN-dansen holdt vi aktivitetsnivået på topp. Vi måtte selvfølgelig en tur ned på Pir6 for å vise dem studentpuben, men jeg og Sarah gikk fort igjen. Få folk, lite danseglede og mye fyll var ikke akkurat tiltrekkende.

Meg med forskjellige nasjoner:

ESN-dansen:

Adriani og Spätzle-shaker

Vel hjemme fra en veldig opplevelsesrik tur til Oppdal, fikk jeg endelig truffet Adriani - denne gangen spente vi på oss skia og gikk til Mariholtet. Jeg klarte å holde meg på beina hele veien i motsetning til henne, så vi fikk oss noen latterbrøl innimellom. Det er veldig lenge sida jeg har gått på ski, og det var godt å komme i gang igjen. Jeg trodde det skulle bli like slitsomt som de forrige åra, men etter et år med skigåing i Alta, var det ikke lenger noe problem. Der gikk jeg jo på ski omtrent hver dag, enten det var snørekjøring med valpene eller for å komme seg til butikken i Bossekop.

Adriani og meg:

Spätzle-shaker! Har du noen gang sett/hørt om det før? Adriani var i Tübingen i Tyskland over jul, og hadde kjøpt julegave til meg. Oppfinnelsen kommer også fra Tübingen - stilig med litt lokal utbredelse av produktet. Man putter oppi ingrediensene (oppskrifta står utapå "shakeren"), setter på lokket og klemmer ut deigen i kokende vann etter å ha "shaka" den litt. Lokket har fine hull som lager jevne pastastrimler, og i tillegg er det noen kuler oppi shakeren som hjelper til med å blande deigen. Voila - så har man hjemmelaga myk pasta.

Spätzle-Shaker:

På kvelden var det på tide å pakke det siste fra ferien og sette nesa sørover, og DVD'en "Surviving Christmas" surra og gikk på bussturen ned. Den er om en mann som betaler en familie for å være familien hans gjennom jula, men når kjæresten hans dukker opp og vil hilse på familien hans, har han et lite problem.

Nyttårsaften med Øytun 09/10 i Oppdal

Julemarkedet var en veldig koselig overgang i Oslo før det var på'an igjen med farting for min del. Denne gangen skulle jeg til Oppdal på reunion/nyttårsfeiring med Øytunkullet 09/10. Det hele starta med at jeg dro til Ane etter å ha kommet hjem med en nybytta bok og noen andre kjøkkenartikler. Ingrid hadde allerede ankomet, men ettersom hun hadde måttet stå opp i firetida på morran, hadde hun lagt seg for å ta igjen litt av det tapte. Jeg og Ane tok deretter med oss Tara for å hente Ingrid på busstasjonen. Som jeg har savna å gå på tur med hund. Vi hoppa og spratt oppover bakken mot Aker Sykehus, og det var virkelig herlig da Tara bestemte seg for at hun ikke skulle holdes av meg lenger - hun tok båndet i munnen og nekta å innse at jeg faktisk holdt i den andre enden. Ja, der gikk vi - Tara holdt i seg selv med den ene enden og jeg holdt så å si i munnen hennes med den andre enden.

Tara:

Vi lagde en herlig og øytunrelatertdiskuterbar Bali kyllinggryte med tilbehør, og kvelden gikk med til å spille spill, prate og begrave hverandre i puter, dyner og madrasser. Vi tok også fram godteskålene mens vi så "P.S. I love you".

Ane og Ingrid x2:

Meg og Ingrid med godis:

Begraving av Ingrid:

Etter litt søvn fikk vi i oss litt frokost før det bar av sted igjen. Jeg fant ut at den ene ullsokken min hadde et hull i seg, så i stedet for å kaste den, kom Tara som en reddende engel inn i kjellerstua på besøk - og ut igjen med en suvenir. Den blei visst veldig populær, og nåde den som prøvde å "leke" med den - dette var Taras domene.  

Tara med sokken:

En nydelig engel som står i vinduskarmen deres:

Vi kom oss til T-banestasjonen og deretter til Oslo S, der vi traff noen andre Øytunfolk som enten skulle av gårde fra Oslo eller var i gang med å vente på neste tog. Det var noen greie fem timer med så godt selskap, og vi fikk også prata med noen andre Øytunfolk som satt spredt på toget.

Ingrid, Ane og Ingrid på Oslo S:

Ingrid på toget:

Ettersom vi var så mange som kom med samme tog, tok vi maxitaxi sammen til IMI-stølen. Det blei ganske billig, og selve oppholdet på stølen var også ganske billig (fordi de blir sponsa, og ellers bare prøver å gå i null). Jeg er glad for at vi kom så tidlig som vi gjorde, for det å ha hele kvelden der den første dagen føles faktisk ut som en hel ekstra dag. Vi spilte kort (Johanne sitt Phase 10-kortspill, som er noe liknende Michigan Running) og småpjatta den første kvelden før vi la oss - Kristine, Ingrid, Ane og meg på rom nr. 13 (Byneset).

Ane og Hanne i aksjon:

Med kakao og niste tok vi skibussen opp til Vangslia og sto på nedoverski i delvis fint vær. Sigbjørn leda an i skogen, og da jeg ikke klarte å ta dem igjen foran meg (snowblades er faktisk veldig vanskelig å holde på toppen av snøen når det er veldig mye løssnø), kjørte jeg like greit ned en skogsløype der det var halve half piper, bekker som man måtte hoppe over, og en fancy trebro uten snø på. Det var en minneverdig opplevelse å prøve å komme helskinna ut av den løypa, for det var i bunn og grunn bare å følge svingene. Hvis jeg skulle ha prøvd å bremse litt, tror jeg nok at skia hadde smelt inn i trærne.

Vel nede fant jeg til slutt igjen folka jeg sto med. De hadde selvfølgelig begynt å bli bekymra for at jeg ikke hadde kommet ut av skogen ennå, men heldigvis blei det en "happy ending" da de så meg ute av skogen lenger nede i bakken. Etter noen turer nedover der fant jeg en grei nok teknikk, men jeg trøster meg med at det ikke bare var jeg som falt mellom trærne - salto mortale med dobbel skru over et tre med en stav i elva, og også et nedhopp fra en half pipe med landing på hode og nakke (svevet var altså fra toppen av half pipen til landinga omtrent midt i buen) er vel å nevne.

Ingrid, Ane og meg i heisen:

Ingrid:

Gutta under lunsjen:

Varmtvannet var selvfølgelig brukt opp innen vi hadde kommet oss hjem, så da blei det bokstavelig talt en iskald dusj. Nok en kveld med hyggeprat og spill.

Så kom dagen da vi skulle spille curling, og det var ikke akkurat mange av oss som hadde prøvd det før. Derfor blei det noen knall og fall, men for min del kun en spjela olabukse. Den tålte tydeligvis ikke spagattaktene i avsparket (i tillegg til å ha en ullbukse under). Jeg synes selv at laget mitt var særdeles godt, og vi hadde til og med inne tre poeng i løpet av en omgang (før de blei dolka ut), så jeg skjønner ikke hvordan vi klarte å tape hver bidige kamp. Det var iallfall en morsom opplevelse.

Meg og steinen:

Foran skyttebana:

Nåttårsaftenmiddagen var en treretters med kaker, kaffe og frukt på kvelden. Noen hadde forskjellige innslag av underholdning også, og mannskoret sang noen fine sanger for oss. Det var ikke så enkelt å se på rakettene ved midnatt på grunn av snøstormen, men da vi fikk vinden rett i ryggen hadde vi iallfall en retning å se i (selv om det meste skjedde bak ryggen på oss - også bokstavelig talt). På vei inn igjen kasta jeg og Ane nyttårsrullene nedover veien, og svimle og susete kom vi oss inn i tryggheten igjen.

Meg, Ane og Ingrid under middagen:

Øytun mannskor:

Zumobryterne:

Jeg prøvde å være med på et kortspill da vi kom inn igjen, men jeg skjønte verken poenget eller reglene ved det, så det blei ganske mange "straffekort" på meg etter hvert. Greia var at man ikke fikk vite noen regler på forhånd, men finne ut av disse underveis. Det gikk vel litt bedre etter hvert, men jeg skulle gjerne hatt noen timer til å få inn de forskjellige "lovlige" trekka før jeg hadde spilt ordentlig selv.

Før vi tok toget hjem igjen, var jeg, Ane og Ingrid x2 ute og aka med noen morsomme akemadrasser som tilhørte barnehagen ved siden av. Det er utrolig hvor fort vi fikk dem til å gå etter å ha blitt kjent med dem, og det gikk enda fortere og mer rundt med to på en.

Ane og meg i full fart:

Rett i vegkanten:

Meg og Ingrid uten så mye snø på:

 :

IMI-stølen: