Vennskap på godt og vondt

Barndommen former deg til den du er i dag. Den kommer igjen for å minne deg på hvor langt du kan gå, hva du kan takle og hva du skal gjøre for ikke å gjøre deg for sårbar.

Husker du den gangen du fikk venner som brydde seg om deg - som du iallfall trodde? Den gangen dere gjorde ting sammen som gjorde deg glad. Alltid var det noen å le med eller finne på sprøe ting sammen med, men var det akkurat dette vennskapet som skulle vise deg livet sånn det er i dag - i den virkeligheten vi lever i? Hvordan skal du kunne vite hva du kan gjøre og hvem du kan snakke med uten at dette skal henge over deg i evig tid?

Da du var barn og ikke trengte de mest fortrolige samtalene med vennene dine, var det heller ikke et så stort problem at de kom til overflaten. At vedkommende som tilfeldigvis kom til å si det, beklaget så mye og smilte med dådyrøyne like etterpå, var det heller ikke så lett å refusere. Dere lekte videre og glemte det hele. Det er verre nå. Du lærte allerede da at det ikke var lett å stole på "venner". Det de sa de ikke skulle eller skulle gjøre, var ikke alltid stemte.

Fundamentet til vennskap og andre forhold bygger på erfaringer du har gjort hele livet. Ettersom tida går, blir du mer klar over hva det innebærer å kunne stole på mennesker og være fortrolig med dem. Hvilke typer mennesker det er lett å være sammen med bare for å ha det gøy eller gå ut med, og hvilke du kan sitte og prate med uten å få den pinlige pausen med stillhet - der du skulle ønske du hadde hatt noe fornuftig eller morsomt å si som den andre personen hadde beundra deg for. Det finnes også relasjoner som kun bygger på dette med å være i aktivitet og dra på fester, men hvordan skal disse opplevelsene kunne gi deg noe seinere i livet? Det er ikke så lett å sette seg ned og tenke over hvilke berikelser disse sammenkomstene har gitt deg, men hva med å begynne å tenke over hva du foretar deg? Hva og hvem du virkelig setter pris på, og ikke minst hvem du kan gjøre de tåpeligste ting med uten å føle deg ille til mote. Det å gå hjem fra en venn uten å måtte tenke på om du var morsom nok eller så bra nok ut, er vel en bekreftelse i seg selv.

Når du blir såret i dag, er det vanskeligere å tilgi. Det er bare sånn. Selv om du feier det hele bort med en håndbevegelse, er det ikke glemt. Du kommer til å ha en hake ved denne personen. En hake som viser til noe negativt som denne personen har foretatt seg. Selv om det skulle vise seg at denne personen har endra seg og attpåtil er å stole på igjen, er det fortsatt ikke full fortrolighet som har heist flagget.

De resterende folka som du aldri har tvilt på et øyeblikk og som tar deg for den du er, ikke den du utgir deg for å være, er de ekte vennene som beriker livet ditt. Selv om det skal gå lange perioder mellom hver gang dere sees, er det akkurat som om dere aldri har vært borte fra hverandre.

Tenk på dine forhold til menneskene rundt deg og ta deg tid til å takke de som har vist deg virkelighetens verden, enten det er de negative eller positive opplevelsene du har fått erfare. Det betyr bare at du har fått mer visdom til å takle livet videre.

Norah, Oddersjaa og Den omvendte båt

Det er ei stund sida jeg har gjort reint på rommet mitt nå, så da jeg kom hjem i dag, tok jeg fram feiebrettet, moppen og støvkluten og gikk over hele leiligheta. I samma slengen satte jeg på ei maskin med klær og rydda ut av sekken. Jeg har vært hos Trond Arne i helga og det er lenge sida jeg har sett så mange filmer på så få timer - det blei hele sju filmer til sammen denne helga selv om vi også fant på andre ting.

Han har en kanin som heter Norah (etter Norah Jones), men den var plutselig skikkelig hissig, og da var det bare å la den være i fred for å slippe å bli sparka eller biti. Hun fikk mat og ferdig rengjort bur på lørdag, men hun blei også sint på matboksen. Dermed havna maten over alt og en velta boks sto igjen.

Norah:

Etter kaninburrengjøringa dro vi til Samsen Klatrehus og klatra litt før vi lagde nachos til middag. På kvelden skulle det være den største månen som er observert på 20 år, så da var det bare å ta fram kameraet.

Månen:

I dag var det tid for søndagsturen. Vi tok bilen til et sted og gikk på topptur til "Oddersjaa" og "Den omvendte baad". Litt klatring (bare 229 høydemeter) og balansetrening, men ellers gikk det ikke så alt for gæli med knærne.

Utsikta fra toppen:

På Oddersjaa med tåke i bakgrunnen:

Vi måtte jo skrive oss inn i turboka:

På vei ned med knall og fall og støttetrær (et som knakk):

Den største fossen vi så:

Ekstremsvingninger ved Roligheden

Det er vår i lufta, jeg har sykla rundt på bare veier og opplevd sola varme opp husveggen jeg har lent meg inntil mens jeg har hørt på fuglene kvitre. Alt tyder på at det snart er sommer og her kan du se bilder fra noen dager sida.

Hvordan kan dette ekstremværet arte seg i Kristiansand? Det er enorme svingninger mellom kulde og varme, regn og sol, og i dag har jeg fått erfare hvor fort en bar vårbakke kan bli til en kald vinterbakke over natta.

Sånn så det ut da jeg våkna i dag:

Ut stuevinduet:

Jeg hadde planlagt å sykle til skolen i dag, så jeg dro meg litt ekstra i senga før jeg gadd å stå opp. Met ett blei jeg lys våken. Jeg hadde sett opp i takvinduet og kunne ikke se himmelen pga. snøen, og som en duracellkanin løp jeg rundt omkring i leiligheta for å få alt gjort så fort som mulig. Dette betydde nemlig at jeg måtte gå til skolen, og den ekstratida hadde jeg ikke regna med da jeg stilte vekkerklokka i går kveld. Jeg kom meg til skolen og var utrolig nok bare et par minutter forsinka - morgentrimmen i dag holder nok med trening for i dag.

En turgåer og noen barn på lekeplassen utafor huset:

Karen Marie i Søgne

Det er lenge sida jeg har vært hos Karen Marie og familien nå, og sist gang var vel å merke i Alta i november. Vi så hverandre i Lund kirke for noen uker sida, men i dag hadde vi alle tid til å treffes. Jeg blei henta av Kirsti etter skolen og sammen dro vi til barnehagen for å hente Ingebjørg og Josef Nikolai. Karen Marie hadde vært hjemme i dag, så vi traff henne og Magnar i den nye/midlertidige leiligheta deres i Søgne.

Ingebjørg og Josef Nikolai:

Litt styr og sultne mager, men så kom maten seg på bordet - taco! Nam! Desserten var usedvanlig variert og i tillegg kjempegod - vafler med syltetøy, sjokoladekake (Ingebjørg hadde akkurat 3-årsdagen sin og dermed var det et fint tretall oppå kaka) og gelé med vaniljesaus.

Rundt middagsbordet:

Vi leste/så på bildene i noen bøker før vi fikk i gang "The Lion King" - ja, på engelsk! Litt kveldsmat og så var tre trøtte troll trygt i sengene sine (oi, her blei det bange t'er).

Sykkelblåsbortdagen

Sol, blå himmel og to varmegrader - kan det bli en finere vårstemning enn det? Da jeg skulle på skolen i dag, kunne jeg ikke skjønne hvorfor øra mine nesten frøys til is. Det er et merkelig fenomen dette her med vinden. Den kan komme og gå, være behagelig eller rett og slett en plage. Sistnevnte fikk iallfall jeg erfare i dag.

Jeg våkna til denne himmelen fra takvinduet:

Ikke bare fikk jeg motvind på vei til skolen, men jommen meg kom den på vei hjem igjen også. Jeg tråkka på for fullt bortover veien (dette er på ingen måte noen bakke - verken oppover eller nedover), men da vinden begynte å danse med meg, måtte jeg senke farta litt. Den ville nemlig ha meg til å danse tango med litt av en brå vending i siste trinn. Jeg likte dette svært dårlig, men den fortsatte å komme sterkt på den ene sida av sykkelen, for så å ombestemme seg, la meg falle et sekund mot den sida jeg har måttet lene meg til for ikke å bli blåst over ende den andre veien, og dette med vekslende vind fra begge sider gjentar seg da halve veien til skolen.

Vårutsikten fra stua:

Bedre blir det ikke ved at jeg i den lange nedoverbakken fra skolen faktisk må tråkke for livet for faktisk å komme meg NED. Motvinden var så sterk at folk som var på vei ned der måtte bøye seg framover for ikke å falle på ryggen.

Alt dette på en liten strekning til og fra skolen på sykkel. Jeg tok fram sykkelen på søndag, og jeg testkjørte til skolen i går med litt forsinkelsestid på grunn av snø og is inkludert. Da det gikk greit, fikk jeg i dag testa meg på vindforholdene. Nå er det vel bare heten jeg har igjen å teste ut - når den en gang kommer.

Nå er det bare å bli ferdig med en obligatorisk oppgave jeg må levere innen klokka 23.59 i kveld/natt der jeg skal oversette en tekst fra tysk til norsk og deretter en kortere tekst fra norsk til tysk.

Snø i Kristiansand og Karen-Marie

På mandag var jeg en tur hos tannlegen for å fikse på limet som holder strengen på plass bak fortenna. Det tok 40 minutter før hun var ferdig og jeg fikk i tillegg litt påbygging på ei tann som var litt liten. Nå skal fortenna i teorien se symmetriske ut.

Legge sammen klær, pakke ned klær og bære tung sekk til buss... Jeg sov litt over halvparten av turen nedover, og da jeg gikk ut av bussen blei jeg møtt av et herlig syn - vinteren har kommet til Kristiansand! Det var massemasse snø over alt og jeg vassa hjem i vinterlandskapet.

Vinter:

Snøen har ennå ikke smelta og det kommer bare mer og mer! Herlig!

Det var greit å komme i gang igjen med undervisninga på UiA, men det var merkelig at det ikke var like mye å gjøre som det vi hadde i Kiel. Nå holder vi på med å analysere "Homo faber" av Max Frisch. Den filmatiserte versjonen har jeg allerede sett (hos vertsfamilien min i Kiel) og den er til stor hjelp når jeg skal svare på spørsmål i timene. Jeg husker liksom bedre når jeg har fått sett og hørt historien enn om jeg bare skulle ha lest boka.

Utsikta fra vinduet:

I dag har jeg vært i Lund Kirke og møtt Karen-Marie og Ingebjørg. Det er lekekveld i gymsalen der hver onsdag og mens foreldra var på visning, var jeg sammen med tanta og ungene der og lekte, sang og bygde et tårn av trepinner (som på uforklarlig vis blei revet ned av forskjellige hender).

Skitur og Risk

Pappa hadde vært så snill og laga frokost i dag med egg og nystekte rundstykker. En perfekt start på dagen som fortsatte like perfekt. Hanna dro av gårde på Vinter-SNU og jeg så på noen episoder av "Medium" (elsker den serien!) før Ane kom til meg. Vi fortsatte å se fram til Adriani var klar for nok en skitur. Pappa, Ane og jeg gikk så av gårde for å møte henne ved parkeringa. I strålende vær, passe kaldt og i masse snø gikk vi innover i skogen. På Mariholtet satte vi oss ned og spiste en kanelbolle og jeg fikk kakao med krem - nam!

1. posisjon, klar for tur:

Meg, Ane og Adriani:

Mariholtet:

Like etter vi kom hjem ramla Hanna inn døra. Vi spiste en nydelig søndagsmiddag med laks og brukte kvelden på å spille "Risk". Jeg skulle eroble 24 områder (d.v.s. omtrent hele verden), men kom ikke så langt før det var blitt kvelden og Ane måtte hjem (det er visst noen som har forelesninger på mandager).

Meg, Hanna og Ane: