Kinesiologi og Kristiansand

Bø på du!
Her har jeg endelig fått oppretta en blog (som jeg har prøvd å gjøre i to år nå), ettersom jeg ikke fant ut av et anna program der jeg først lagde en blog. Skal prøve å skrive litt om hva jeg holder på med her i Kristiansand, hvordan det er på UiA, og ellers hva jeg gjør utenom studiene.
Kan vel først og fremst nevne at jeg nå studerer "Tysk Årsstudium" ved "Universitetet i Agder", avdeling "Gimlemoen, Kristiansand" - ja, det er hele navnet på studiet.

Det som først hendte var at jeg mandag 16.august fikk vite at jeg hadde kommet inn på studiet i Kristiansand. Så fikk jeg tak i en fyr som hadde en leilighet jeg kunne leie for 4000 kr. i mnd., og det var maksimum av det jeg hadde hatt råd til å betale. Jeg fortalte at jeg skulle begynne onsdag på UiA, og trengte et sted å bo (etter å ha ringt og søkt på en del boliger..). Bestemte derfor at jeg ville ha denne leiligheten ut i fra beskrivelsene hans. Fikk lov til å komme dagen etter og flytte inn. Så glad jeg ble! Studieplass og leilighet i boks på samme dag!

Dermed bar det av sted til Lillestrøm. Suzanne hadde spurt om jeg ville være med å se til hestene før jeg eventuelt skulle dra noe sted for å studere, så etter en så oppløftende morgen, var jeg ikke vond å be. Vi dro sammen til Uller Gård, der Whitney (som jeg passa på i noen år mens hun sto på Ellingsrud) og Maximal (Suz sin nye hest) står. Jeg ble hovedsaklig med for å være med på en time hos Ellen Schmedling, men Suz sa jeg gjerne kunne få ri Whitney litt først. Jeg henta henne i paddocken og fikk på hodelag og belegg før jeg etter kort tid var av gårde på en liten tur (vi hadde nokså dårlig tid, så det ble dårlig med sal og pussing). Etter en liten tur til hovedveien gikk vi i hallen for å finne ut hvordan hun var i ryggen den dagen. Det var herlig å ri henne igjen etter så mange måneder - selv uten sal! Ja, det er drømmehesten min. Har virkelig savna å ri henne etter hun flytta. Jeg har liksom aldri gått så godt overens med noen hest før eller siden. Merkelig, men sant. Etter litt småinstruksjoner fra Suz, gikk hun så fint at jeg kunne ridd i flere timer. Men - av sted til kiropraktortime skulle vi, så det ble med den halvtimen.

Her er Whitney-Bell:

Jeg skulle nå få se noe jeg aldri i mitt liv har sett før - kinesiologi på hest! Det begynte med at vi mønstra hestene ute på banen før vi tok en og en på gangen der Ellen og Hilde så over dem og fant ut hva som var galt i muskler osv. Da Ellen begynte med kinesiologien, fikk også jeg prøve meg som surrogat (Hildes jobb i tillegg til hestemassør). Hun sa at jeg faktisk var veldig brukanes til nettopp dette, så da neste hest etter oss ankom, fikk jeg også lov til å hjelpe til der. Ellen er forresten også veterinær og har nå sin egen hesteklinikk med Hilde Johnsen. Kinesiologi går ut på at surrogaten holder den ene hånda på hesten og den andre armen statisk rett ut til sida med lik motstand hele tida. Så bruker Ellen fingra på å finne ut hva som feiler akkurat det punktet hun fant noen ulumskheter på, og mens hun samtidig presser armen til surrogaten litt ned, blir armen på merkelig vis svak når hun finner ut hva det er. Sånn fortsatte hun i det uendelige mens hestene døste av. Det er en merkelig metode, men den funker iallfall! (Suzanne kaller dette forresten mumbojumbo! - he he.)

Da jeg kom hjem var det i gang med pakkinga, og tidlig dagen etter bar det av sted til Kristiansand! Problemet var bare at da jeg sto foran huset, var det ingen tegn til liv. Det skulle visstnok ha vært fire hybler i andre etasje som var bebodde, og det som skulle ha vært min leilighet så bare ut som en gigagarasje utenfra. Jeg ringte og fortalte at jeg var kommet - sånn at han skulle vite at jeg var kommet fram til Kristiansand - og lurte på når han hadde tid til å vise meg alt. "Det passer litt dårlig nå - du skulle jo ringe senere i kveld så du kunne få kikke på leiligheta". "Kikke på den? Du sa jo den var møblert og at jeg kunne flytte inn i dag!" "Komme for å se den, ja, men ikke flytte inn. Det er jo ikke varmt vann eller strøm der! Hva er det du trodde? Har jeg allerede lovt den bort til deg? Jeg har jo ikke fått sett på deg en gang - det må jeg jo først. Men - ettersom det høres ut som om du allerede har fått vite alt av meg - hva er det du skulle betale i leie, da - og hvor er det du skulle bo?" På dette tidspunktet var jeg blitt rimelig sint og lei meg, så jeg svarte så rasjonelt som mulig at jeg skulle bo i leiligheten i underetasjen for 4000 i mnd., mens de fire hyblene i andre etasje allerede var bebodde. Etter en laaaaang diskusjon der han framstilte meg som en uvitende 5-åring som hadde gjort bort seg, sa jeg som sant var; at vi ikke kommer til noen enighet uansett - ettersom han ikke hadde noen leilighet å leie til meg - så jeg sa vi like godt kunne legge på. Da satte jeg meg ned på bagasjebrettet på sykkelen, og med sekken ved siden av meg, begynte jeg å gråte. Her var jeg i Kristiansand, helt forlatt - uten å kjenne en levende sjel, og ikke minst; uten tak over hodet! Hvilken vei skulle jeg bevege meg?

"Hei, du! Hvis det er noe du trenger hjelp til, er det bare å spørre oss!" Nabodama var kommet til, og snart var jeg i full gang med å forklare situasjonen min til det gamle ekteparet. De kom fram til at jeg gjerne kunne bo hos dem til jeg fant noe selv, og at de også kunne spørre dattera si, som er lærer på UiA, om hun visste hva jeg kunne gjøre. Jeg fikk seinere beskjed om at jeg gjerne kunne få bo hos familien hennes mens jeg lette, og så bar det av sted for å finne skolen på leting etter folk som kanskje kunne hjelpe meg. Den gode nabomannen sykla sammen med meg til universitetet der jeg blei møtt av faddere og foreninger. Jeg fant til slutt fram til riktig forening for situasjonen min, og så blei jeg geleida av sted til et kontor som har alt å gjøre med studentboliger. Da jeg, med tårer nedover kinna, fortalte at jeg hadde funnet denne leiligheten på sida deres over privatboliger til leie, kom jeg raskt fram i køen. Jeg fikk tilbud om en studentdublett til ca. 3200 kr. i mnd., og en leiekontrakt ut skoleåret. Nå kom det enda flere tårer enn jeg klarte å hanskes med - GLEDEstårer! Dama bak disken blei litt forfjamsa og lurte på om jeg fortsatt var like lei meg. "Nei, det er enkelt og greit kun gledestårer." Da smilte hun bredt og ga meg nøkkelen til rom C212A i studentboligen "Roligheden", ca. 10 min. unna UiA med sykkel og bil. Jeg fortalte hun ved foreningen, som hadde hjulpet meg med å finne ut av dette med studentboliger, at alt nå var i orden, og da begynte hun også å gråte. Så der sto vi i omfavnelse - midt i kaoset av nye studenter - og gråt!

Jeg fant dattera til de gode naboene, og hun hjalp meg så med å kjøre meg til foreldra hennes for å hente tinga mine, for så å kjøre meg til mitt nye hjem. Hun var meg med opp så jeg fikk lagt fra meg alt før vi dro tilbake til skolen. Da kunne endelig skoleåret begynne! Og evig takknemlig er jeg de to gode naboene - pluss dattera (som jeg også ser innimellom på skolen)!