Stammtisch og middag hos Kerstin

Forrige uke var vi ute en tur med klassa i anledning utvekslinga av kumlokk mellom Kristiansand og vennskapsbyen Münster, og i går bestemte vi oss for å treffes igjen litt mer formelt. Det blei til at vi skulle møtes på "Vera Pizza" i byen klokka 18.00, og alle tyskspråklige var hjertelig velkomne. På ettermiddagen lagde jeg dermed en gruppe på facebook, "Deutsch in Kristiansand", så det skal bli litt lettere å følge med på hva vi gjør for de som ikke går i klassa. Jeg sendte ut invitasjoner om "Vera Pizza" til noen i blokka, og selv om det bare var en time før vi skulle treffes, fikk jeg noen av dem til å komme. Dermed satt vi, litt over 20 personer, ved et langbord lagd av tre langbord. Lærerne våre var også med, og det er vel en av de få gangene hvor de tyskspråklige kan prate tysk med noen voksne her i Norge. Det blei iallfall en suksess som vi skal gjenta uka etter studieuka vår (uke 40). Vi tenkte kanskje å få leid et auditorium for å se på film der, og da sa lærerne våre at de kunne hjelpe til med reservasjonene.

Ene sida av langbordet:

Litt av andre sida:

Meg og Hanna:

Pizza:

Jeg klarte å svare på en del spørsmål i litteraturtimen i går også, og jeg fikk fram sammenlikninga med at alle innbyggerne i den lille byen, som milliardærdama er på besøk hos, sto sammen om å bytte inn mannens liv for en milliard. Symbolet var at alle hadde kjøpt varer hos denne mannen og satt alt på krita (det viser at de allerede lever på tanken om at de har penger), og i tillegg hadde de kjøpt seg nye sko – gule sko. Alle gikk rundt i gule sko utenom mannen selv, og han hadde til slutt ikke noe sted å søke trøst.

Nå har jeg vært flink til å rydde rundt i leiligheta, vaska den og vinduene, skifta på senga, vaska klær og pakka litt. Jeg drar nemlig til Oslo på høstferie (egentlig studieuke), og har fullt opplegg fram til jeg kommer hjem igjen søndag kveld i neste uke. Marcel og jeg var invitert på middag hos Kerstin og Dominik i dag også, og der vanka det ekte østerrisk kost. Kerstin ville ha en takk-for-at-du-var-med-som-oversetter-til-Kragerø-middag for meg, og i dag var dagen her - nam!

Dominik og Kerstin forbereder:

 Herlig middag:

Vorspeise/Nachspeise:

Søndagsmiddag og noen teaterstykker

Da var søndagsmiddagen vel overstått og bestått. Både Sabine og Lisi syntes det var en interessant kombinasjon med kjøttkaker/boller og brun saus. I tillegg hadde vi kjempegod surkål og poteter (som jeg venta i en evighet på - det skulle visst ikke ha tatt en halv time for å få kokt noen minipoteter i følge familien min). Bobbo og Beste var forresten hos mamma og pappa i helga, og jeg skulle ønske jeg også kunne ha vært der. Derfor fikk jeg en idé om at jeg og mamma kan dra til Hamar i høstferien (rettelse: Studieuka). Vi får bo hos Bobbo og Beste, så da er en hyggelig familiebesøkstur i boks - bortsett fra at tanta mi har stukket av til Estland på spa-ferie på den tida, men hun kommer sikkert også til å ha det kjempebra.

Lisi under middagen:

Til dessert lagde Lisi og Sabine karamelliserte bananer (stekt i smør og sukker) med honning, og i tillegg en kjempegod sjokoladepudding. NAM!

Sabine i aksjon med bananene:

Den herlige desserten:

Jeg har forresten lest ferdig "Der Besuch der alten Dame" av Dürrenmatt, og for øyeblikket er veg veldig forvirra. Litteraturlæreren min stilte meg nemlig et spørsmål om hva jeg syntes om boka. Jeg forklarte at jeg synes den var litt merkelig og urealistisk, og derfor kunne jeg ikke ta den så seriøst. Handlingen spiller nemlig rundt at det kommer en gammel dame (milliardær) tilbake til barndomsbyen sin. Innbyggerne der har gitt opp byen og lever kun i håpet om at noen kan redde den fra nød og fattigdom. De venter dermed at denne dama vil donere en pen sum til dem. Seinere viser det seg at hun bare er ute etter å få en mann drept - en mann som for mange år siden gjorde henne gravid og deretter løy om situasjonen - for å kunne gi dem en milliard som de kan bruke til å holde byen i gang. Så kommer det merkelige; etter en samling i Rådhuset, bestemmer de seg for at de vil gå med på kompromisset.

Er ikke dette helt sykt? Går det virkelig an å drepe et menneske i denne lille byen for at de andre skal få masse penger å leve for? Sånt gjør man bare ikke. Hvor er det samvittigheten gjemmer seg? Læreren min har nok et spørsmål: Har du ikke lest sånne bøker før? "Nei, ikke som jeg kan huske (og jeg tror nok at jeg ville ha huska en sånn type bok)." Så kommer svaret jeg ikke blir klok på: Da har du vært heldig. Hva var det for et svar? Skulle jeg ha lest sånne psyko bøker fra middelalderen på fritida mi, analysert dem og sammenlikna dem i forhold til denne groteske situasjonen? Nei, der går grensa. Jeg kan fint sette meg ned for å lese en bok der innholdet faktisk kan være realitet, men ikke disse kompromissene der man utveksler liv mot penger. Det er litt i drøyeste laget.

"Hedda Gabler" på Nationaltheatret 6. oktober og "Blodig Alvor" 7. oktober. Ja, jeg har fått billetter. Jeg ville se et stykke med mamma og pappa som bursdagsgave (det er under en måned til jeg blir 20), og jeg bestemte "oss" for å se "Blodig Alvor". Det er en ganske alvorlig situasjon, men det skal visstnok komme fram en del komiske hendelser også. Jeg gleder meg. Så kom nok et stort smil; "Hedda Gabler" var visst ikke utsolgt allikevel. Det var en eneste billett igjen, og den tok jeg fort. Sist gang jeg sjekka var alle forestillingene langt framover fullsatte, men tilfeldigvis var det noen som ikke ville gå allikevel. Jippi! To forestillinger på to dager - da må vel nesten kvota være brukt opp.

Regnvær og mumitrollet

Noen har virkelig ikke hjernen med seg når de skal tenke. Jeg trodde det var den viktigste faktoren som skulle ha spilt inn, men den gang ei. De tenker først kun på det ene de skal tenke på for å få utført en handling, men så ender tankerekka i noe helt anna. De har det vi kaller for en automatisert bevegelse. De utfører det de tenkte på i begynnelsen, men tenker på det de endte opp med. Det er forsåvidt greit, men når skal man være litt ekstra varsom med å bare utføre handlinger uten å ha hodet med seg i det hele tatt?

Det ene svaret mitt er: Når man kjører bil. Jeg tror vi alle har latt tankene fly på motorveien, seinere kjørt forbi andre og så blinka seg inn igjen. Så våkner man plutselig fra dagdrømminga og innser hvor morsomt det var (og egentlig ganske skremmende). Det at man faktisk kan gjøre sånne ting uten at man har tankene på samme plass, er helt utrolig.

Jeg tror automatiserte bevegelser er en av grunnene til at mange kvinner kan gjøre flere ting på en gang. I tillegg til å gjøre noe samtidig som de tenker på en eller to andre ting, prater de også om en tredje. Det kaller jeg å ha system! Eller er det egentlig noe system? Det kan jo være genstyrt, men hvis det er tilfellet, har ikke forskerne kommet så langt - ennå. Jeg er utrolig fasinert over småbarnsmødre som klarer å holde livet i sjakk; jobb, barn, matlaging, trening og forhåpentligvis litt kvalitetstid med kjæresten før det er senga med nok en ny og stressende dag i vente. Er jeg imponert? JA!

Tilbake til bilkjøringa: I dag tidlig var jeg på vei til universitetet. Jeg dro hjemmefra 20 minutter før enn vanlig for å kunne sykle så sakte at sølevannet fra bakhjulet ikke kunne kravle seg oppover ryggen min. Alt gikk pent og fredelig for seg inntil det kom en lastebil på veien. Det var både et autovern og en hekk mellom veien og gang/sykkelveien, altså ca. to meter mellom de to kjøretøyene (ja, sykkel er vel også et kjøretøy?). Allikevel klarte denne lastebilen å lage en så stor bølge fra vanndammen på veien at den kom over hekken og traff blink. Ja, kliss klass fra topp til tå - vel, strengt tatt ikke, for jeg hadde en regnjakke og støvler - men jeg måtte sitte med våt bukse en hel dag på skolebenken. Hvor deilig er ikke det?

Huff, for en dag. Det eneste som var på min side i dag, var analysen av Dürrenmatts "Der Besuch der alten Dame". I går leste jeg 150 sider i denne tragediske komedien, og i dag var det tid for diskusjon. Jeg tror nemlig dette har vært den eneste dagen der Herr Weibel ikke har sagt "Nei, men det er nok ikke/ser ikke ut til å være osv.". Han er nemlig veldig kresen på hva slags presisjon svarene skal ha, men i dag klarte jeg det altså brukbart. Sabine har forresten dratt på "bad-taste-party" nå, og ser skikkelig fargerik ut.

Sabine på vei ut:



Jeg hadde egentlig tenkt meg på trening i dag, men etter en så våt opplevelse fra sist gang jeg satte meg på sykkelen for å dra et sted, risikerte jeg ikke livet for andre gang på samme dag. Jeg dro heller i butikken for å handle inn til min første ordentelige wok-middag her i Kristiansand. På søndag skal Sabine, Lisi og jeg ha nok en søndagsmiddag med dessert, og jeg har ansvaret for middagen; kjøttkaker i brun saus med poteter og surkål. De ville ha norsk mat, og jeg kan fastslå at det er en av rettene jeg ser på som norsk (selv om det kanskje er litt svensk?). Iallfall gleder jeg meg til desserten (som er hemmelig for min del). Nå blir det trolig en film etter å ha spilt litt på mitt nye "Mumitrollet og den store høstfesten"-spillet. Det var nemlig 30 kr.-tilbud på noen spill hos Rema 1000, og da slo jeg til. Etter at jeg fikk laptop for noen år sida, fant jeg ut at ingen av spilla mine fungerer med Windows Vista, så da var det bare å gå til innkjøp av noen nye. Det står 3+ på coveret, så jeg tror nok at jeg skal klare å komme meg igjennom, men ønsk meg lykke til for sikkerhets skyld.

Mitt nye spill:

Johka til salgs igjen, og en tur i nærområdet

Hvordan kan livet være så urettferdig? Alt jeg hadde snudd ryggen til og prøvd ikke å tenke så mye på, kom visst tilbake. Johka, hunden jeg hadde i fjor på Øytun Folkehøgskole, blei tjuvparra (men det var ukjent far, så de blei tatt), og blei så fostermor til noen andre valper oppe i nord. De skulle kanskje overta Johka i tillegg til å ha valpene, og hvis de ikke skulle ha henne, skulle de spørre noen de kjente om de ville kjøpe henne. Dermed trodde jeg at jeg var sjanseløs, og innså nederlaget.

Ettersom jeg ikke fikk noe endelig svar på om jeg kunne ha henne, flytta jeg til Kristiansand for å studere (livet går jo videre, og jeg kunne ikke stå på "stand by" for å vente på at de folka skulle bestemme seg), men i dag forteller Harald at ingen av de folka ville ha henne allikevel - de hadde nok med valper. Dermed sto jeg overfor et dilemma: Skulle jeg si JA (som jeg så inderlig hadde lyst til), prøve å finne meg et sted uti gokk for å kunne få lov til å ha hund inne, eller som verst var; skulle jeg flytta og slutta på skolen fordi det hadde blitt for langt unna skolen ELLER skulle jeg se realiteten i det hele; at jeg har en super leilighet som ligger meget sentralt, men husdyr her er totalforbud (jeg har søkt om disp., men det var ingen hjelp der ettersom noen andre i blokka kan være allergisk), herlig samboer som hjelper meg utrolig i studiene, og jeg har en ganske lav månedsleie for å bo på Lund (her bor fiffen i Kristiansand ble jeg fortalt da jeg skulle skrive under kontrakta) - hva gjør man da? Det endte med at jeg ringte mamma og gråt meg igjennom det - jeg visste egentlig at det ikke kom til å gå, men jeg måtte bare forsikre meg om at den ubarmhjertige Heidi Marie ikke var helt på villspor. Deretter fulgte en time der jeg gråt med igjennom "henge-opp-ferdigvaska-vask". Sendte Harald en melding der jeg forklarte dilemmaet og hva jeg hadde bestemt meg for. Jeg håper så inderlig at Johka finner et godt hjem med en kjempekoselig familie, men i hjertet mitt kommer hun alltid til å forbli min.

Meg og Johka i påska:



Johka fikk nemlig lov til å være med meg hjem to uker rundt påskeferien for å bli litt kjent hjemme hos meg, men etter masse tull, trusler mot meg og hold av husky som utehund, blei hun igjen i Alta ved skoleslutt. Jaja, kanskje det aldri var meninga at jeg skulle ha henne, selv om det ikke er noe anna i hele verden jeg hadde hatt mer lyst til. At livet skal være så vanskelig! Mamma skreiv noe vakkert på sida mi på facebook:  Livet skal visst ikke bare være en dans på roser..... av og til stikker det i hvert fall frem en del torner vi er nødt til å trå på.... for å komme videre..... ♥♥♥ Å, da måtte jeg bare gråte enda mer. Huff, nå er jeg sint, lei meg, skuffa over livets gang og utmatta etter disse timene som hjernekapasiteten har jobba på spreng. Klokka stopper aldri å gå selv om den noen ganger skulle ha hatt nok av grunner til å gjøre det...

Du er så nære, men jeg ser fortsatt de andre i det fjerne:

Meg på tur i Bertesbukta:

Dette er noen bilder fra tors. 9. sept. da jeg tok meg en tur alene i nærområdet med kameraet mitt.

Fuglene kom ganske nærme:

Spiser av blomstene:

Hopp og sprett:

En fin blåklokke:

Veps:

Her bor jeg - ROLIGHEDEN:

Botanisk hage, kronprinsen og bursdag

På søndag (19.september) var det nok en gang tid for en søndagsutflukt, og denne gangen gikk turen til Agder naturmuseum og botaniske hage: http://www.naturmuseum.no/ . Vi var inne og så på utstoppa dyr først, leste så litt norgeshistorie og prøvde å lære Sabine uttale av navn på dyr på norsk. Det var utrolig mange forskjellige dyr å se der, og det var ei lita jente der som hele tiden ville vise oss rådyra. Hun var nydelig der hun gikk rundt og pekte med en "Hello Kitty"-body på seg.

Elgen:

Ulver:

Reinsdyr:

Ugle:



Vaffel og kakao blei det også tid til, og ute skinte sola - herlig! Vi gikk rundt i parken og den botaniske hagen, og besøkte hønsehuset litt oppi bakken ved siden av fiskedammen (så ingen fisker på grunn av alt slamet i vannskorpa). I skogen fant vi også en xylofon og en slags xylofonpanfløyte, som vi spilte på. Sabine prøvde seg også på "Morgenstemning".

Meg som spiller xylofon:

Sabine spillen "Morgenstemning":



Nå har vi bestemt oss for å dra opp til Alta 11.nov.-14.nov., og i går kjøpte vi billettene. Det blir Sabine, Lisi og meg som drar fra Kristiansand, Susanne fra Bergen, og så kan det hende Ingrid blir med fra Grimstad. Hadde vært koselig om noen fler fra Øytungjengen vår kan være med.

Egentlig var planen at en gruppe skulle dra opp til Lofoten og være med på en hvalsafari, men ettersom det hørtes ut som at hundekjøring i Norge sto øverst på lista, fikk vi ordna en tur til Harald Tunheim. Han skal prøve å få til at de kan være med på noe.

I går (20. september) kom selveste Kronprins Haakon på besøk til UiA. Anledninga var at vi nå har "International Week" her, og i går var han til stede under foredragene som omhandla FN og andre U-landsorganisasjoner. Ordføreren, rektor og en statsadvokat (eller noe i den duren), var også til stede.

Jeg hadde satt meg helt ved siden av inngangsdøra, så da kronprinsen kom inn, var jeg en av de første som fikk tatt et bilde.

Kronprinsen i farta:

Det var også en haug med pressefolk der:

Som åpningsnummer fikk vi høre Kirsten Bråten Berg synge - herlig!

På kvelden fant vi ut at vi skulle overraske Thomas, som har bursdag i dag, så litt over midnatt banka vi (fem stykker) på døra til Josi, der de egentlig skulle befinne seg. Ettersom de hadde vært på tur til Kjerag, var de nettopp kommet hjem, så på vei til rommet til Thomas, møtte vi dem begge i gangen og fikk gratulert ham. Så gikk vi til Josis rom for at Thomas skulle få gava si av henne. Idet han åpner døra, hører vi "Thomaaaaaas" og en stormende jubel. Josi hadde nemlig fått til at vennene deres (litt under 10 stykker) hadde kommet med ferge over fra Tyskland samme dag, så nå blei det fest. Noen schnappsflasker og noen kasser med øl blei båret inn, og så kom jeg meg ikke i seng før etter tre i natt.

Neuschwanstein, Münsterkumlokk og Apfelstrudel

Fredag 17. september: Jeg har hatt min første obligatoriske prøve! Det var en muntlig presentasjon om hva vi ville innenfor Tysklands rammer (eller et tysktalende land). Valget mitt blei historien til slottet "Neuschwanstein" i Bayern. Fortalte først lenge og vel om "König Ludwig II. von Bayern", og så hvorfor slottet blei bygd og hvordan det ser ut. Kommentarene jeg fikk fra Frau Franz, var "fint, fin power point og fin uttale. Fint at du snakka så tydelig og hadde publikumet med deg". Alt i alt altså: Fint! Vanskeligere trenger det ikke å være. Fortalte også om da jeg var på slottet selv i 2007. Jeg var med videregående på utvekslingstur til Dinkelsbühl, så da dro vi også for å besøke Rothenburg og Neuschwanstein en dag.

Schloss Neuscwanstein:



Etter skolen var det en markering i byen der vennebyen til Kristiansand, Münster, og Kristiansand utveksla et kumlokk. Det skjedde omtrent midt i Markens, og etter den lille seremonien møtte jeg opp på en kafé der resten av klassa satt (jeg var hjemme og ordna diverse ting før det). Vi prata noen timer til jeg måtte gå. Vi skulle nemlig lage "Apfelstrudel" hjemme som dessert til en fellesmiddag, som skulle være i felleskjøkkenet til blokk B. Denne gangen skulle vi bare ha med folk som bodde i "Roligheden", men etter en liten runde, fikk Franzi også lov til å komme. Hun er ei jente fra Tyskland som nettopp har kommet til Kristiansand for å jobbe som au pair. Hun fant meg (ikke overraskende) på facebook fordi jeg hadde Kristiansand som min "Derzeitiger Wohnort". Så, etter å ha bakt to pølser med Apfelstrudel, gikk jeg ned og tok henne i mot. Kvelden blei meget vellykka, men vi blei vel fort enige om at de fløtegratinerte potetene til franskmannen Tristan ike akkurat kom øverst på lista. Etter en lang middag rydda vi, før det var på tide med noen runder UNO. Jeg vant til og med en gang - moro!

Klare for middag:

Vår nydelige Apfelstrudel:

Kerstin på jakt etter familien sin i Kragerø

Kerstin fra Østerrike hadde et stort mål med å dra til Norge; bestemora hennes kom nemlig fra et sted i nærheten av Tangen (Kragerø), men fikk ikke fortalt familien til Kerstin noe særlig om Norge før hun døde. Dermed ville Kerstin finne ut av det selv. Hun fikk tak i et nummer som skulle tilhøre noen som visste en del om bestemora hennes, men da hun fant ut at de verken kunne engelsk eller tysk, var det et ganske smiskende ansikt som kikka inn døra etter et desperat ring. Like etter var vi i gang med å planlegge turen. Jeg skulle være oversetter, og var den som ringte for å avtale tid og sted (det ble torsdag 16. september). Det er egentlig en ganske merkelig opplevelse å være tolk for noen. Man får liksom med seg alt som blir sagt i tillegg til at man må gjøre seg forstått på begge språk godt nok til at begge parter kan skjønne hva den andre mener. Det var iallfall en lærerik opplevelse, men huff, så sliten i hodet har jeg ikke vært på lenge. Det er mer anstrengende enn jeg noen gang hadde trodd. Man må jo være stilt inn på to kanaler samtidig i tillegg til å huske de lange monologene til hver av dem. Det var iallfall sånn det hørtes ut for meg. Her prater den ene etter den andre ut i løse lufta, venter en god stund til jeg har fått oversatt, hørt innspillet til den andre, igjen få oversatt det, og endelig da kan hver av dem bli klok på situasjonen. Det hadde seg nemlig sånn at bestemora fikk barn med en fra Østerrike under krigen, og dermed var hennes skjebne bestemt. Hun dro dit rett etterpå for å gifte seg. Det Kerstin og familien hadde fått vite, fant vi fort ut var løgn. Det var så mange familiemedlemmer å holde styr på, men etter en lang familietrehistorie vanka det koldtbord på kjøkkenet.

Her sitter vi til bords:

Vi blei så tatt med til stedet der bestemora vokste opp (huset var dessverre revet), til den gamle skolen der mange i familien hadde gått eller jobba, og til slutt til kirkegården der vi fikk se hvor noen i familien hennes lå. Så blei vi kjørt til bussholdeplassen og tok den lange bussturen nok en gang.

Det er gøy på bussen:





Baneheia og søndagsmiddag

Så kom søndagsturen da vi skulle utforske nærmiljøet til fots. Alle tyskerne (inkludert de fra Sveits, Østerrike og meg) bestemte seg for å gå på tur i Baneheia for å nyte været. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg hele turen tenkte over hvor Baneheiadrapene var begått, men sa ikke noe til de andre "tyskerne". Det var visst bare fryd og gammen hos dem. Vi så noen fine frosker, padder og en nydelig sandstrand før vi satte oss på en liten øy og hadde piknik. Da eplespiserne var ferdige, kom en and og spiste opp skrottene. Det var ganske morsomt å se på. Den sleit litt med å rive løs biter, men etter en time var vel den første biten svelga.

Folka på tur i Baneheia:

En fin padde på stien:

Anda som spiste epleskrotter:

På vei nedover mot byen igjen fant vi en ganske stor stein som var oppå et ganske lite fjell. Dermed endte det med at jeg klatra opp der og nøt utsikten.

Sandra og Kerstin litt under meg:

Vi stakk innom en 7-Eleven i byen og drakk litt kaffe og kakao før vi begynte på hjemturen. Men før vi kom oss ut av byen, ble det et stopp ved fontenene på havna. Så stilige fontener vi har her i Kristiansand! (Ja, jeg kan si "vi", for nå bor jo jeg også her - selv om jeg ikke er så kjent.)

En av de berømte fontenene:

På vei over broa til Lund, fikk vi også treffe noen andre tyske fjes. Andrea & co. hadde dratt på fisketur i byen. Med kun en liten fangst fra hele helga, var det nok bra de hadde nok av øl med seg for å trøste"drikke".

Fiske"u"lykke:

Vel hjemme var det klart for ordentlig søndagsmiddag med dessert. Sabine og Lisi hadde fått oppgaven med å lage middag, og jeg fikk en utfordring av Sabine med å lage en dessert helt uten sukker. Det endte med at jeg lagde sjokolademousse ut av en kokesjokolade, egg og vann i tillegg til å steke eple- og pærebiter i smør og kanel. Med litt banan ved siden av og kesam på toppen, må jeg faktisk klappe meg selv på skulderen. Dette var NAM (med store bokstaver) uten så alt for mye sukker (riktignok litt i kesamen og kokesjokoladen). Hovedretten blei potetgulasj med pølsebiter og diverse anna - også nammis! Gjett om vi blei mette. Men veit du hva man da gjør i Østerrike? Jo, man fyller opp magen med litt til. Dermed gikk Lisi for å hente en flaske med hjemmelaga likør, og jeg tok fram våre berømte schnappsglass (bedre kjent som eggeglass).

Potetgulasj på østerrikisk vis:

Min herlige mix-dessert:

Oslotur til Ane og Kristiansandtur for Ingrid

"Jeg og Ingrid skal til Kristine og Ane helga 3.sept, kan du også klare å komme deg oppover til Oslo?" Susanne skreiv en melding til meg noen dager før helga, og dermed var jeg og Ingrid (fra Grimstad) i gang med å planlegge bussturen oppover. Jeg tok bussen på fredag etter en hektisk sykkeltur fra skolen for å rekke bussen. Promlemet var bare at jeg ikke hadde noen anelse på hvor busstasjonen befant seg. Det endte med at jeg måtte spørre på hvert gatehjørne om veien (jeg var så stressa at jeg ikke kunne huske forklaringa forrige menneske allerede hadde gitt meg), men etter 20 min. sto jeg i kø for å kjøpe billett. Etter en time med hyppige stopp på vei til Grimstad, kom Ingrid endelig på. Jeg klarte å sove bort det meste av turen (jeg var ikke trøtt, altså - bare en effekt av reisesyketabletten), og da vi kom ut av busstasjonen på Grønland, klarte vi å gå en skikkelig omvei rundt ved Spektrum før vi fant T-banen. Da bar det av sted hjem, mens Ingrid dro rett til Ane. Det ble fantastisk god taco da jeg ankom galehuset med Øytunfolk, og Susanne ga meg en skikkelig bjørneklem. Hun skal ha en audition til en revy, og vi var så heldige at vi fikk høre monologen hennes den kvelden - utrolig bra og morsom! Det var utrolig hyggelig å se igjen folka, og etter en lang kveld med prating, la vi oss på ekte Øytunvis i sovepose på rad og rekke i en dobbeltseng.

Kristine og Susanne etter en imponerende framføring:

Den fantastiske Øytunsovesalen:

Lørdagen dro vi til Teknisk Museum, der vi prøvde ut alle de morsomme tinga i kjelleren og så et fantastisk skuespill om "Telefonistinnen". Det blei mat og supergod kakao før vi gikk ned i kjelleren for å prøve ut "Lille Klaus", som er en labyrint i mørket der man må finne utgangen gjennom dører og andre hindere. Og jeg klarte faktisk å komme meg ut av labyrinten før tida gikk ut! Moro var det definitivt. Susanne måtte dessverre forlate oss for å dra på jobb i Bergen, og Kristine skulle i konfirmasjon, så da dro vi hjem og lagde en god kopp kakao etter en tur med hunden til Ane, Tara. Da oppsto det et ganske stort problem. Jeg og Ane sto på kjøkkenet og ordna litt til å ha som kveldskos; Ane rørte rundt i kakaoen, og vi hadde egentlig ikke så mye å gjøre før øyeblikket kom da jeg spurte hvilke kopper vi skulle drikke kakao av. Idet Ane snur seg rundt og peker på en kopp i skapet, sier det PANG. Og så var kjøkkenet brunt av kakao. Jaja, etter en god stund med vasking var iallfall kakao med krem mer enn velfortjent.

Foran Teknisk Museum:

Ane og vaskebøtta (med kakao over alt):

Søndagen bar det av sted sørover for meg og Ingrid. Jeg dro hjem en tur for å levere bilen, ta med meg noen ekstra klær, gå til "Frisør Lassepappa" og spise en utsøkt grillmiddag ute på terrassen, før jeg møtte opp på busstasjonen. Denne gangen fant jeg faktisk fram uten noen problemer.

Da jeg kom fram til Kristiansand og skulle sykle hjemover, var det liksom noe jeg følte mangla - hjelmen min hadde jeg tatt med meg til Oslo for at den ikke skulle bli stjålet, men hvor var den nå? Jo, fortsatt i Oslo. Pappa sendte den nedover dagen etter, så jeg var ikke på lista over "dumme dødsårsaker" så veldig lenge.

Jeg har forresten vært på besøk hos en av de andre studentboligene (Kongsgård Allé 7) og sett filmen "Prince of Persia" med utvekslingselevene ved universitetet. Veldig merkelig med en dolk som gjør unaturlige ting, men en helt ok film. Det var også en fellesgrilling ute i bakgården vår dagen etter. Faktisk er det ganska kaldt ute om kvelden!

Lisi og meg:

Grillmesterne:

Neste helg var det jeg som fikk besøk. Ingrid kom en regnfull dag til Kristiansand for å se byen, men det blei til at vi holdt oss inne mesteparten av tida. Søkkvåt ankom jeg busstasjonen for å ta i mot henne - bare "litt" forsinka. Det har seg nemlig sånn at når det regner, fungerer ikke bremsene på sykkelen så godt som de egentlig skulle ha gjort - for da å unngå flest mulige krasj. Ikke at jeg krasja, men for å være føre var, sykla jeg sakte hele veien (så jeg iallfall skulle ha muligheten til å bremse hvis en tulling bestemte seg for å hoppe ut foran meg). Ja, så var det den andre faktoren som spilte inn: Vinden! For at jeg skulle klare å holde meg på sykkelen, var balansetrening noe jeg absolutt fikk nok av denne morgenen. Kliss våt ankom jeg busstasjonen og fant Ingrid - ikke så overraskende - inne. Vi tusla litt rundt i butikker og kjøpte litt av hvert før vi gikk til "Lotus Kinarestaurant" og spiste ekte vietnamesisk kinamat (det var visst noen vietnamesere som drev det, fant Ingrid ut etter å ha kontakta ei vietnamesisk venninne som kjente dem). Så bar det av sted til kinoen der vi så "Karate Kid" med sønnen til Will Smith i hovedrollen. Jeg syntes orginalfilmen var bra, men trodde ikke at "oppfølgeren" (egentlig bare en nyere versjon) skulle ta kaka. Denne må virkelig sees!



Ingrid:

Og meg: