Sykkeltur og "Ondskan"

Sommerdekkene er endelig på sykkelen etter litt slit og noen mistenkelig svarte hender. Det endte med at jeg måtte bruke fettfjerner for å få bort olja og se huden min igjen. Prøvekjøringa var en times vindfull tur inn til byen for å hente noen togbilletter. Problemet var bare at automaten var i ustand, så da var det bare å sykle tilbake - denne gangen i medvind og kun en halv time rulletid. Jeg tok meg en tur innom butikken også, og da jeg var ferdig og skulle hente sykkelen min var det en gammel mann ved siden av som ikke fikk ut sykkelen sin av stativet. Delvis fordi jeg hadde blokkert styret hans med mitt, men hjulet satt bom fast i stativet, så da var det Enball og Toball som lo og dro og fikk opp sykkelen av stativet.

Kvelden har jeg tilbragt hos Solveig med kakao, is og film. Vi så "Ondskan". Stefaren til Erik Ponti mishandler ham, og det tar han igjen på ved å banke opp jevnaldrende på skolen. Han blir så utvist og sendt til en internatskole der lærerne har kontroll kun i klasserommene. Ellers driver skolen "kameratoppfostring". Det vil si at det er de eldste elevene som bestemmer hva som skal skje, og det tys ofte til vold. Det heter at "hvis man slår et rådsmedlem blir man direkte utvist". Erik lovte mora å komme seg gjennom det siste året før gymnaset, så han tar i mot bank og ord uten å synes å ta seg nær av det. Han blir fort sett på som en overlever og motstander, og til og med vennen hans, Pierre, lurer på hvem han egentlig er. Selv om Erik vil holde seg unna bråk og ha rettferdighet kommer det til at han må stå opp for seg og slåss mot to rådsmedlemmer på det eneste lovlige stedet på skolen.

Erik Ponti og stefaren:

Etter filmen så vi intervjuer med Jan Guillou, forfatteren av boka. Det var virkelig en internatskole på 50-tallet som var som denne, nemlig Solbacka. Her gikk Jan for å være med i elitebygninga der ledere og ordensmennesker skulle skapes. Det kunne forventes noe stort av de som hadde gått på denne skolen, men de fleste blei bare ødelagte av hver dag å bli banka opp eller være redd for ikke å gjøre godt nok det eldre elevene ba dem om å gjøre. Jan selv var blitt bundet med armer og bein til fire stolper på bakken og vekselvist fått helt varmt og kaldt vann over seg. Det er så mange grusomheter han forteller om levde helt fram til 1973, da han selv var med på å få skolen lagt ned. Tenk at en sånn skole har overlevd så lenge med politikken om at vold skulle være løsningen i elevflokken. Ingen lærere sa de eldste elevene imot og kameratoppfostringa var ikke for de som hadde litt mer vett i skallen. De som sto opp for seg selv, ville høre grunner og rettferdighet, blei hardest straffa. Hvis noen gjorde noe litt for bra for normalen blei de straffa. Alt endte i vold og mishandling.

På vei hjem sto blandingsschäferen ute og venta på litt kos, så da var det bare å trå til. Det begynte også å snø igjen i dag, så jeg var kanskje litt rask til å legge om til sommerdekk?